Folk (1)

Jeg er i nærheten av å gjøre en viktig oppdagelse. Det vil si: Oppdagelsen har jeg forsåvidt gjort, men jeg mangler ord for å beskrive den. Dette handler om tro og om noe i nærheten av de aller dypeste erkjennelsene i mitt indre. Det er ikke lett å finne ord som andre forstår på dette planet.
I et helt år har jeg forholdt meg til den katolske messen, lest Bibelen ifølge utvalget av liturgiske tekster i Den katolske kirke, gjort meg kjent med en mengde katolske nettsteder og lest et par tusen boksider med katolsk litteratur. Hva er summen av denne lærdommen?

Svaret på dette spørsmålet må gis i form av en spissformulering, en kontrastiv antitese som viser på en slående måte hvordan katolsk tro skiller seg fra protestantisk. Siden sistnevnte representerer mitt opprinnelige tankegods og min barnelærdom som etnisk nordmann fra et tradisjonelt hjem, er det både naturlig og nødvendig å sette synsmåter fra protestantisk tradisjon opp mot det jeg nå utvikler og erfarer fra det katolske univers.
I en kommentar til et innlegg fra 6. april på denne bloggen skrev Tehme Melck: "Protestanter tror på en bok. Katolikker tror på Gud."
Så enkelt kan det sies. Denne spissformuleringen gjorde inntrykk på meg umiddelbart, og den har ikke sluttet å bli liggende der som et eggende, språklig eksperiment som setter to hovedkirker opp mot hverandre. Allerede i vår, noen uker etter at denne kommentaren ble meg til del, var jeg dristig nok til å formulere en egen, kontrastiv maksime i glede over å ha gjenfunnet min barnetro i en ny utgave. I et innlegg uttrykte jeg meg omtrent slik: "Protestantismen gir deg klausuler for en gudstro du allerede har. Katolisismen gir deg en gudtro du ikke visste at du kunne få."
Jeg finner ikke igjen innlegget hvor dette ble skrevet, men jeg husker at jeg fikk en reaksjon fra en kommentator, en som ville forsvare den protestantiske kirke. Jeg synes ikke protestantene har særlig krav på forsvar, ikke her i vår del av verden, der Den katolske kirke var kompromissløst forbudt i 300 år.

Jeg er blant dem som har bidratt til å gjenoppdage Den katolske kirkes vidunderlige storhet, riktignok 166 år etter at Kirken igjen var tillatt i vårt land, men likevel som medlem av en marginal minoritet i landet.
Jeg strever med å kunne beskrive hva som gjør Den katolske kirke så uendelig mye mer attraktiv, trygg og stimulerende for meg og alle andre som ikke takler dogmene slik protestantene framstiller dem.
Jeg ser at dette handler om forholdet til Bibelen og de bibelske personene som utformet hele kristendommen, uavhengig av kirkelig organisasjon.
Jeg ser at dette handler om forholdet til Jesu samtid og til de historiske personene som levde i tilknytning til Jesus eller i tilknytning til dem som levde i tilknytning til Jesus, de 2 første generasjonene med tidsvitner.
Jeg ser også at dette handler om avdøde personer som i dag befinner seg i en hinsidig tilstand nær Gud.
Dette er så naturlig og så hverdagslig i Den katolske kirke.
Hos protestantene derimot, handler den daglige (eller ukentlige) pleie av gudsforholdet om å se på hva Bibelens personer sa, ikke om hvordan de levde.
Dette har fått meg til å formulere følgende tentative, kontrastive maksime:

"I Den katolske kirke er Bibelens persongalleri levende til stede. I protestantiske kirker er Bibelens persongalleri representert med hva personene uttalte."

Åh, så stusselig, så trist og så teoretisk! Jeg vet ikke om forrige avsnitts dybdeinnhold når fram til alle i samme grad, men for meg gir det mening. Det er dette som gjør at jeg aldri noen sinne vil gjenfinne troens glede i en protestantisk sammenheng. Og det er dette som gjør at Den katolske kirke er min eneste aktuelle vei tilbake til gudstroen som jeg for drøyt 20 år siden trodde jeg kunne kvitte meg med, kaste inn i en krok og aldri mer ta fram.
Slik gikk det ikke. Kirken med stor K ble min redning. Her har jeg fått møte Den salige Jomfru Maria og Den hellige Mattias, og her vet jeg at de er til stede alle sammen. Framfor alt kjenner jeg rent fysisk det som jeg skrev så trygt i innlegget "Oppfølging og framdrift" den 18. november: En katolsk kirke er aldri tom - aldri!
De hellige er alltid til stede, i det minste noen av dem. Denne dimensjonen mangler totalt hos protestantene, og jeg ser at de dermed har mistet noe vesentlig. De har tapt. Protestantene har i hvert fall mistet meg, hva det nå kan være verdt.
- - -
Et innlegg som viderefører dette temaet og den nye maksimen, vil komme på denne bloggen i nær framtid.

Utdrivelsen av Paradis

Den 21. november skrev jeg i innlegget "Ressurser i kjelleren" at jeg i et lager på skolen hadde kommet over en samling med gamle plansjer til bruk i det tidligere kristendomsfaget. Jeg la ut et foto av en av plansjene og beskrev det som møtet mellom Jesus og Pontius Pilatus der Pilatus uttaler "Ecce homo!" I dag fikk jeg bekreftet dette inntrykket: Plansjens tittel er ganske riktig "Jesus og Pilatus".
I formiddag rakk jeg å granske stativet med plansjene i skolens underetasje litt mer inngående og fant ut at det er over 50 plansjer med religionshistoriske motiver i samlingen. I tillegg kommer et enda større antall plansjer innen naturfag, geografi og historie. Plansjene som framstiller bibelhistorien, er datert 1906! Rettskrivingen i tittelen står i forhold til bildenes høye alder; man blir rent andektig ved å stå overfor så gamle undervisningsmidler.
Jeg lette meg fram til akkurat ett bestemt bilde i dag, og dette bringer jeg i form av et mobilfoto øverst i innlegget. Bildet har tittelen "Uddrivelsen af Paradiset", og ble nevnt i en av kommentarene bloggen fikk til forrige innlegg om disse gamle plansjene.
Vi ser Adam og Eva i forgrunnen, behørig kledd i dyreskinn. Innunder en stein til venstre kryper Slangen; den følger dem ut i verden utenfor Edens hage. Bak de to menneskene står en krets av høyreiste engler med symmetriske vinger og pastellfargene klær. Det er noe eventyrlig transparent over engleskikkelsene; man drømmer seg vekk og hensettes - som den verdslig blaserte mann jeg er - til alvescenene i filmen "Ringenes herre - ringens brorskap". Stående foran plansjen tok jeg meg i å se etter likhetstrekk mellom englene og Kate Blanchett, som spilte alv i den nevnte filmen.
Englene på bildet svever i lav høyde over bakken. Eva vrir hendene i fortvilelse og desperasjon, mens Adam ser seg bedende tilbake. Han bærer et langt redskap på ryggen; det kunne vært en spade, men ligner også et slikt brett som bakere tidligere brukte til å ta brød ut og inn av bakerovnen med. Eller det kan være en åre, hva han nå skal med den, langt der inne på land.
Bak englene er det et ordinært landskap, men det er lyst og mildt bak de høye englevesenene, et område man umiddelbart blir trukket mot. Det er virkelig uttrykksfullhet over bildet, og det burde vært studert inngående med 1. Mosebok for hånden, for her er det nok mye symbolikk.
Jeg gleder meg virkelig over å ha oppdaget skolens 103 år gamle plansjesamling! Det blir ikke siste gang at jeg beriker bloggen med utvalgte illustrasjoner derfra.

Én dag før Broen!

Kult: I går, 6. desember, skrev jeg en varm anbefaling av den nye CDen der pave Benedict XVI medvirker med tekstlesing. CDen ble utgitt ca 1. desember, så dette er flunkende nytt stoff hittil.
I dag kom julenummeret av Broen, medlemsbladet for Den katolske kirke i Norge, i posten. Der finner vi en helsides annonse for samme CD-utgivelse. Annonsen fyller side 19 i bladet.
I praksis var nok Broen først ute med reklamen ettersom det tar tid å trykke og sende ut et medlemsblad. Jeg la ut anbefalingen av CDen her på bloggen dagen før jeg så annonsen i Broen, og jeg unner meg selv å se det som en liten seier å være tidligere ute med en anbefaling av Paven enn Kirkens eget medlemsblad var. Hadde jeg lest annonsen først, ville gårsdagens blogginnlegg ganske sikkert ha hatt en litt annen vinkling.
Dette var moro, og det beste av alt var dette: Når det viser jeg at jeg anbefalte et produkt som Broen reklamerer for, har jeg definitivt ikke gjort noe galt, men snarere bidratt til noe riktig.

"Alma mater" - Paven på CD

Idet desember måned ble innledet, framsto pave Bendict XVI som plateartist. Jeg har for øyeblikket ikke kjennskap til om han har debutert innen platebransjen tidligere, men jeg var raskt ute med å skaffe meg det nye produktet, "Alma Mater".
Plateutgivelsen foreligger i 2 utgaver, én med bare CD og én med CD + DVD med "making of"-opptak. Begge deler kan bestilles fra CDON eller tilsvarende forretning på nettet.
Plata inneholder 8 spor. De har i hovedsak samme form, nemlig en kort Maria-bønn på latin som blir sunget av et kor, en sekvens der Paven leser en betraktning knyttet til bønnen og en instrumentalsats for symfoniorkester. Melodiene vekker assosiasjoner til enten ny-gregorianikk, syditaliensk eller endog orientalsk folkemusikk eller klassiske, sakrale verker. Betraktningene som Paven leser, er autentiske opptak fra Den hellige Fars opptredener i ulike deler av verden, og tekstene er derfor skrevet på enten italiensk, tysk, fransk eller portugisisk.
La oss også ta med at det ikke er hvilke som helst musikere som medvirker, men selveste Royal Philharmonic Orchestra fra London.
Denne plateutgivelsen er en glimrende sjanse til å høre Pavens vakre og kjærlighetsfulle stemme når som helst og hvor som helst. Den gir også mulighet til å trenge inn i tidligere tiders inderlige bønneuttrykk overfor Den salige Jomfru Maria. Hvert av de 8 sporene varer såpass lenge at de blir en betraktning i seg selv der bønn, lesning og musikk avløser hverandre.
Alle tekstene er gjengitt slik de høres med engelsk oversettelse. Her er det altså alle muligheter til å få utbytte av produktet.
Selvsagt ligger det en masse penger i utgivelsen også; Geffen Records har gjort det skarpt med å skaffe seg rettighet til kategoritittelen "Music from the Vatican". Derfor er det enkelt å finne en trailer som reklamerer for produktet. Jeg anbefaler derfor nedenstående video for den som vil danne seg et inntrykk av hvordan musikken på "Alma Mater" lyder.
Regina coeli, laetare, alleluja:
Quia quem meruisti portare, alleluja.

Venter med Maria

Hele denne dagen har jeg tilbrakt på fagkonferanse. Det ble rikelig med anledning til å la tankene vandre akkurat slik jeg skrev om i gårsdagens innlegg. Det var faktisk utdanningsministeren som innledet dagen, og ikke uventet var hennes åpningsord langt fra det mest matnyttige og verdifulle i løpet av konferansen.
I dag hadde jeg følelsen av å kunne regulere i større grad enn vanlig forholdet mellom det å følge med på foredragene eller la tankene kretse rundt katolisismen. Det var som om det å ha skrevet innlegget "Tenketid" var en hjelp til å overta styringen.
Innlegget fra sist mandag, "Maria, Maria", inneholdt uttrykk for alle mine tanker rundt Jomfru Maria og behovet for å kunne henvende seg til henne. Dette blir bare viktigere og viktigere; ikke minst var det stor utvikling i å ha skrevet innlegget om henne og få hjelp til å plassere Maria-dogmene på rett plass etterpå. Nå ser jeg klarere en logisk helhet i Marias posisjon innen Kirken, og jeg blir bare enda mer takknemlig over å ha fått plass nettopp her, blant de bedende på kne ved Marias føtter.
Ofte finner jeg ikke ord til min bønn. Jeg har vansker med å strukturere mine ønsker og behov i en språkføring som ikke oppleves banal og pinlig. Derfor var det så velsignet godt å få tilsendt et dikt fra en av bloggens besøkere, en poetisk tekst full av meningstunge navn på vår takknemlighet og ydmykhet overfor Maria. For meg blir dette diktet til en bønn der det er plass til mine egne, personlige, u-uttalte ord mellom de skrevne uttrykkene. Med en varm takk til Ingrid Hamberg for dette diktet ønsker jeg bloggens lesere en velsignet helg!


Venter med Maria

Din sjel opphøyer Herren, du fryder deg i Gud din frelser
Og venter
Venter i glede
på underet
Aldri tviler du selv om du ikke forstår
Sier skje din vilje.
Din vilje er min, jeg er din tjenerinne.

Ydmyk og sterk, møter du verden
Frykter ikke,
For du vet, Herren gjør store ting
Han opphøyer de ringe
Du er Hans tjenerinne.
Paktens ark.

Vi venter med deg Maria, og priser deg salig
Slekt etter slekt
Venter på tidens fylde
På Herrens komme
Velsignet er du Maria
Blant alle kvinner fikk du bære Ham frem
Bære verdens lys, vår frelser
Du var hans tjenerinne.

Be for oss Maria, lær oss å bli tjenerinner

Tenketid

Katolisismen opptar meg. Jeg tenker på mitt forhold til Den katolske kirke seint og tidlig. Jeg er til de grader opptatt av å tilegne meg en katolsk identitet at jeg rett som det er griper meg selv i å tenke på det å bli eller leve som katolikk mens noe helt annet foregår rundt meg.

Grublerier om hva Den katolske kirkes lære i sin helhet dreier seg om, hva det krever å bli katolikk og hva det gir, i hvilken grad det å være katolikk gjør meg annerledes enn andre, og hvorvidt det overhodet vil merkes utad, tar uante mengder tid og energi i min hverdag.

Det er lett å måle hvor mye tid jeg rent fysisk tilbringer i den lokale kirken, eller hvor mye tid det tar å skrive blogginnlegg og lese andres blogger, eller hvor mye tid som går med til å lese katolsk litteratur og Bibelen. Jeg antar at alt dette opptar tilsammen 8-10 timer av ei normal uke i mitt liv. Dette er i seg selv en anselig tidsressurs om den ble benyttet på en hobby eller fritidsinteresse, men så ligger også forholdet til katolisismen på et annet plan enn bridge og korpsmusikk. Hvert sekund benyttet til aktiviteter som hjelper meg til å trenge dypere inn i katolsk tro og tankegang, er jo en ressurs investert i evigheten.

Det er imidlertid umulig å måle hvor mye tid som tankene streifer innom katolske emner i løpet av en arbeidsdag eller en kveldsstund foran TVen. I arbeidstiden driver jeg vanligvis ikke med tidkrevende sysler av denne typen, men å kikke innom besøkstelleren eller besvare en bloggkommentar kan jeg iblant unne meg, oftest som atspredelse midt i krevende planleggingsoppgaver.

På møter og seminarer i jobbsammenheng er det imidlertid ikke alltid like lett å holde tanken samlet om det som møtet eller seminaret gjelder. Jeg kan ta meg sammen etter en time eller to og erkjenne at tankene nesten uavbrutt har vekslet mellom det som er tema i forumet hvor jeg sitter, og katolisismen. Det er en lettelse at vi som har mye møtetid på jobben, slipper å gjøre rede for hvor mye av tiden vi har tenkt på andre ting enn sakslista på møtet. Sånn sett fins det atskillig mer obskure saker å tenke på i arbeidstiden enn Den katolske kirke...

Dette innlegget handler dypest sett om dette: Mens jeg har beveget meg stadig dypere inn i katolsk tro og mentalitet, har jeg latt tankene sirkle mer og mer intenst rundt dette mylderet av temaer som følger av ønsket om å bli katolikk i alle betydninger av ordet. I all stillhet går mine tanker i stor grad til Jomfru Maria og helgenene, til katekismen og Paven og til menigheten og mine samtaler med pateren. Det er ikke målbart hvor mye tid som går med, for her veksler tankene uavbrutt. Jeg vet virkelig ikke hvor normalt det er at så mye tid brukes til slike grublerier, men jeg kjenner hvordan jeg lengter etter at alt dette skal bli en etablert del av meg. Jeg lengter etter en tilværelse der jeg bare er katolikk, akkurat som noen går rundt og er diabetikere, høyrefolk, hundehatere eller keivhendte. Hvor ofte tenker korsangere på at de er korsangere? Neppe noen gang utenom korøvelser og opptredener samt i sammenhenger der de treffer andre korsangere eller personer som driver med lignende amatørkultur.

Det blir mindre slitsomt å være meg dersom jeg når et stadium der jeg kjenner at katolsk tro er blitt en del av meg. Jeg slipper da å tenke så mye og kan leve mer. Som katolikk. Men jeg lurer virkelig på om et slikt stadium finnes, for jo mer jeg lærer om katolisismen, jo mer ser jeg ting som det gjenstår å lære.

Helgener

Gårsdagens innlegg om Maria og dogmet om hennes livsvarige jomfruelighet utløste svært verdifulle og forståelsesfulle kommentarer. Jeg ser klart veien videre etter disse kommentarene. Ikke minst opplysningen om en "gammel" avisdebatt om temaet på katolsk.no har gitt meg verdifullt påfyll av argumenter.
Det viser seg at jeg i går var inne på rett spor tross alt: Dersom Jomfru Marias rolle som forbilde for de troende og som bilde på Kirken skal ha noen mening, må hun ha vært ren, ukrenket og uangripelig på alle vis. Jeg har lest noe av argumentasjonen i løpet av dagen, og om jeg ikke har rukket å lære så masse om argumentene i seg selv, har jeg lært en hel del om tenkemåten - hermeneutikken, som vi kalte det i antropologien.
Det er så annerledes å tenke på katolsk vis! Her er det ikke om å gjøre å finne ut hva Bibelen sier og å tolke dette bokstavelig, slik konservative protestanter pleier å drive med i utrengsmål. Innenfor katolsk vurdering ser man også på tradisjonene og på arven fra apostlene og de første kristne. Hvis Bibelen ikke er entydig - og det er den faktisk ikke i spørsmålet om Jesu eventuelle yngre søsken - kan like godt tradisjonen ha det rette svar.
For å trenge dypere ned i denne tankegangen, og for å forberede en pilegrimsreise, har jeg begynt å lese 2 ulike bøker i dag. (Jeg fullførte pave Benedict XVIs bok "Jesus fra Nasaret" i går.)
Den ene boka er en lærebok i slovensk. Jeg pleier nemlig å lese litt om et lands språk når jeg planlegger en utenlandsreise til et land hvor jeg ikke kjenner språket fra før. Jeg har vært i Slovenia på ferie 2 ganger, forøvrig svært utbytterike turer sammen med mitt livs evig utkårede. Begge gangene var jeg godt forberedt rent språklig, men slikt blir raskt glemt, og det er nødvendig med oppdatering. Om litt over 2 måneder drar jeg til Slovenia igjen, denne gangen med en kompis og stadig tilbakevendende reisefelle på gutteturer av definitivt avansert karakter. I februar drar vi til Ptuj i Slovenia for å oppleve karneval (Kurentovanje) og for å dra på pilegrimsferd til Ptujska Gora, Slovenias viktigste helligdom. Selv om folk rundt en snakker både engelsk, tysk og italiensk, gjør det seg godt å forstå et og annet lokalt uttrykk i dette landet, som er et av Europas mest katolske.
Den andre boka er definitivt katolsk i sitt innhold, og jeg ser fram til å pløye igjennom den: "Helgener gjennom tidene" av Julie Waaler Eckhoff. Boka har en grundig men lettfattet innledning om helgeners rolle i Den katolske kirke både nå og i tidligere tider. Innledningskapittelet gir meg verdifull bakgrunn for helgenenes status for den enkelte troende. En av de utvalgte helgenene som omtales i eget kapittel i boka, er Jomfru Maria. Dette skal jeg lese rett etter innledningen, har jeg tenkt.
Noe av det jeg leste på nettet tidligere i dag, om pave Johannes Paul IIs uttalelser om at Maria var jomfru hele livet og at Jesus ikke hadde søsken i form av brødre eller søstre med felles far og mor, viste meg at jeg i gårsdagens innlegg var på nippet til å framstå som vantro, eller i beste fall tvilende. Jeg har lært masse i løpet av i dag. Jeg forstår bedre enn før hvordan vi som katolikker skal oppfatte Bibelen, tradisjonene, katekismen og helgenene. I et helt år har jeg vært på vandring, og det stanser ikke her - ikke nå som jeg har tatt et så stort steg framover!