Pave Benedict XVI

Dette innlegget skal i all enkelhet handle om mitt forhold til pave Benedict XVI. Å kalle det et "forhold" er allerede i utgangspunktet en tilsnikelse; det vil være mer presist å snakke om mitt inntrykk av eller min befatning med den nåværende paven.
Bendict XVI ble valgt til pave i april 2005, få dager etter sin 78 årsdag. Fra før var han kjent som kardinal Josef Ratzinger fra Tyskland, en profilert og overmåte dyktig teolog i den forrige pavens stab.

Å overta Den hellige stol etter Johannes Paul II var ingen enkel oppgave. Den forrige paven hadde en verdensomspennende popularitet som er få mennesker forunt, og dette til tross for at han forfektet de aller mest konservative synspunkter på både moral og politikk.

Dette gjør også pave Benedict, men likevel har han kommet litt skjevt ut og falt i unåde hos mange mennesker både innenfor og utenfor Den katolske kirke.

Å plassere ham i det kirkepolitiske landskap på denne måten er en grei innledning, men for meg betyr ikke dette særlig mye. Jeg vet at Den katolske kirke i sitt vesen er konservativ, og kanskje er det nettopp måten å være konservativ på som gjør den tiltalende for meg tross de mange synspunktene som er politisk ukorrekte i vår del av verden.

Pave Benedict ser ut til å fosse fram med sin stil og sitt syn, og i uselvisk lojalitet til sitt apostoliske kall unnlater han gang etter gang å innfri medieskapte forventninger og velger i stedet sitt eget tidsskjema og sin egen form når det gjelder å vise sin profil.

Med brevet Summorum Pontificium sommeren 2007 åpnet han for å gjeninnføre den tridentinske messen til enhver tid på året unntatt i påsken. Dette ses på som et forsøk på å gå tilbake på ting som ble vedtatt under Det annet Vatikankonsil.

Jeg må bare melde pass og innrømme at mye, svært mye av dette har jeg ingen peiling på. Jeg bare konstaterer at dette er synspunkter og utspill som forbindes med pave Benedicts pontifikat.

Rett før jul i fjor utga pave Benedict XVI en CD med prekener eller bønnetekster som han framfører på italiensk, latin og tysk sammen med musikk og korsang som er laget spesielt til denne utgivelsen. Jeg setter stor pris på denne CDen, "Alma Mater", og selv om Benedict XVI ikke synger like bra som Johannes Paul II, er CDen meget høreverdig, og for den som bruker tid på å følge med på tekstene, er den oppbyggelig på katolsk vis.

På denne måten viste paven at han følger med tiden og gir folk det som markedet etterspør.

Pave Benedict er også forfatter. I sin tid som teolog og kardinal har han utgitt flere bøker, og han har også skrevet ett bind av to planlagte om Jesus fra Nasaret. Jeg eier denne boka, jeg har lest den og satt stor pris på den. Dette er teologi, men det er også oppbyggelse og fromhet samlet mellom to permer. Paven foretar en systematisk gjennomgang av Jesus slik han framstilles i evangeliene, og han fortolker og definerer Jesus i Guds plan med skapelsen og menneskenes framtid og frelse.

Det planlagte bind 2 av dette verket vil nok komme, men etter hva jeg fikk høre i høst, vil det ta lenger tid enn ventet fordi pave Benedict brakk håndleddet i fjor! Slike tilfeldige uhell kan skape hindringer for de utroligste ting. Vi får bare vente og se; i sitt forord til det foreliggende bind 1 legger Benedict XVI ikke skjul på at det gjaldt å komme i gang med å publisere dette verket ettersom han slett ikke er noen ungdom lenger.

Boka var god å lese. Jeg anbefaler den, og jeg er blant dem som venter på bind 2!

Til slutt kan jeg jo gjenta det fantastiske faktum at jeg med selvsyn har sett pave Benedict XVI i virkeligheten! Det skjedde den 16. september 2009. Da hadde min kone og jeg billetter til allmenn audiens i Vatikanet, men i trengselen kom vi knapt nok innenfor portene før audiensen var over og paven var dratt. Jeg rakk å få knipset et bilde med zoom gjennom stålsperringene. Pavens spesialbygde bil gled forbi innenfor gjerdet, og den forstørrede utgaven i rød ramme i denne montasjen viser at det faktisk var Den hellige Far Benedict som ble befordret forbi. Heldigvis befant han seg i synsfeltet mellom to vertikale bjelker i stengselen i det millisekundet da jeg knipset bildet.

Ikke desto mindre er dette et bilde jeg er stolt av! Kona og jeg har sett Paven - og her er beviset!

Jeg aner ikke hvor viktig det er å ha et forhold til den sittende Paven når man er katolikk. Dette er blant de mange tusen detaljer jeg ennå har til gode å lære. Like fullt ønsker jeg å bli enda bedre kjent med pave Benedict XVIs særpreg og fromhet, og jeg har ikke det aller minste behov for å uttrykke kritiske synspunkter overfor hans handlemåter, politikk eller teologi. Til gjengjeld har jeg ennå litt vansker med å forholde meg til ovennevnte uttrykk, Den hellige Far. Det er dette jeg håper å opparbeide et naturlig forhold til. I så måte er dette blogginnlegget første steg på veien.

På kong Davids tid

Bildet: Fra en korridor med gamle statuer i Vatikanets Museer.
- - -
Nå har min lesing av Salmenes Bok nådd sitt første delmål: Jeg har lest alle de 150 salmene i rekkefølge. Det har naturligvis tatt altfor lang tid, men det er ikke for seint å starte på annen omgang og gjennomføre den før konversjonen i oktober, slik målsettingen var.
Litt bakgrunnsinfo har jeg også skaffet meg i denne forbindelse. Det viser seg at kong David oppgis som forfatter av hele 73 av salmene, altså nesten halvparten. Det er muligens usikkert om dette er tilfellet, men la oss nå anta dette som et faktum. Kong David, som styrte Israel og Judea rundt år 1000 f.Kr. - altså for ca 3000 år siden - skal ha vært produktiv både som dikter og komponist etter datidens standard.
Og det er her jeg ikke slutter å undre meg over de eldgamle bibeltekstene: Hvordan var det å leve i Israel for 3000 år siden? Hadde kong David et mer konkret forhold til Gud enn det er mulig for oss å ha i våre dager?
I min naivitet stiller jeg meg slike spørsmål og forsøker å forestille meg hvordan kontakten mellom David og Gud virkelig fortonet seg.
Jeg må si at Den katolske kirkes apostoliske dimensjon har fått meg til å se annerledes på de gamle, skriftlige overleveringene. Bibeltekstenes samtid blir mer levende enn jeg noen gang har opplevd dem. De som skrev disse tekstene, enten det var de eldste gammeltestamentlige notatene eller de nyeste nytestamentlige skriftene, hadde åpenbart en konkret oppfattelse av Guds nærvær og medvirkning i hverdagen.
For et par dager siden leste jeg den fantastiske Salme 139, som er en av de 73 Davids-salmene. Her leser vi hvordan David - la oss for letthets skyld gå ut fra at det virkelig er den historiske kong David som skrev denne salmen - forsøker å gjemme seg for Gud. Han beskriver det som om han prøver ut Guds nærvær og årvåkenhet, og som alminnelig menneske må han i enhver situasjon gi tapt: Gud er over alt og ser ham uansett lys eller mørke, himmel eller dødsrike. Hvordan opplevde personen David dette nærværet? La oss se på teksten jeg sikter til:

"Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
2 Om jeg sitter eller står, så vet du det,
langt bortefra merker du mine tanker.
3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
4 Ja, før jeg har et ord på tungen,
vet du det, Herre, fullt og helt.
5 Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
6 Det er for underfullt til å skjønne,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
7 Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd,
hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
8 Farer jeg opp til himmelen, er du der,
rer jeg leie i dødsriket, er du der.
9 Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
10 så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
11 Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
12 så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset."
(Salme 139,1-12)

Er det et teoretisk, abstrakt og filosofisk gudsbilde han trekker opp her, eller beskriver han en fysisk opplevelse av Gud over alt og i alle situasjoner? Hvis dette var ren filosofi eller teologi, hvordan klarte David å tenke så avansert for 3000 år siden? Og hvis dette ikke er bare filosofi eller et valg i forhold til tro og tillit, hvordan fornemmet David Gud? Var Gud synlig og hørbar for ham, eller er alt sammen bare poetiske bilder og metaforer? Var David sunn og frisk, eller var han sinnsforvirret og psykotisk og hadde halusinasjoner?
Dette er spørsmål vi aldri får svar på, og den siterte teksten alene er for kort til å gi noe inntrykk. Nå er Det gamle testamentet rikt på stoff både av og om kong David, så det er lett å skaffe seg et bilde av hans person. Ingenting tyder på personlighetsavvik hos den mannen - han var høyst normal. Han var til og med en kriger og strateg, på menns vis svak for kvinnelig skjønnhet, en helt som steg i gradene fra å være sauegjeter til å bli konge i opptil 44 sammenhengende år, hvis Bibelens historiske nedtegnelser er korrekte. David var ingen type som drev med føleri, ingen sjarlatan eller drømmer. Han må ha hatt en konkret erkjennelse av Gud og Guds nærvær.
Det er her jeg kommer til kort, jeg som kanskje er nettopp mer av en sjarlatan enn en kriger og strateg: Hvorfor er det så mye mer vanskelig å erkjenne Gud her hos meg i vår tid enn det var for David i år 1000 f.Kr.?
Gud finnes. David erfarte det og har skrevet om det. Det er bare å lese Salmenes Bok.

"...du har lagt din hånd på meg..."

AFB

Bildet: Gjølsjøen i Marker kommune, Østfold.
- - -
Det har ikke på noe tidspunkt vært et poeng på denne bloggen å framheve det lokale næringslivet i den delen av landet der denne bloggen skapes. Forrige innlegg representerte et unntak som kanskje markerer en ny trend her hvor det ellers bankes ivrig på Pavens port.
Forrige innlegg inneholdt nemlig en lett sleivete henvisning til bedriften Helly Hansen, som har sin opprinnelse i Moss. Nå er Moss utvilsomt en by i Østfold, men kanskje ikke den byen man trakter etter å slå på stortromma for.
Indre Østfold derimot, med de koselige småbyene Mysen og Askim, venter tålmodig på et talerør med hele Jorden som nedslagsfelt. Her finnes en rekke tradisjonsrike småbedrifter, nisjenæringer, som har bitt seg fast og nyter uinnskrenket lojalitet hos lokalbefolkningen.
I dag ønsker jeg å slå et slag for Askim Frukt- og Bærpresseri, AFB. Bedriften holder til i egne lokaler nær riksvei 128, som fram til 2006 var E18 gjennom Askim. Beliggenheten er nede i et dalsøkk like utenfor tettbebyggelsen. Området nede i den slake dalbunnen kalles lokalt for Hurrahølet, og opprinnelsen til dette navnet er en gåte med like mange svar som det finnes innbyggere i Askim - forøvrig 14.864 (jfr. Wikipedia).
Askim Frukt- og Bærpresseri har en ganske unik forretningsidé. Her foredles lokale hageeieres produkter til syltetøy, fruktgelé, fruktsaft, matolje, cider og vinsaft. Råvareleverandørene kan kjøpe tilbake de foredlede produktene til gunstige priser. Leverer man f.eks. 50 kg epler, får man en kvittering som noen dager eller uker senere brukes ved kjøp av saft eller gelé. Den innleverte mengden går til fradrag i prisen. Det er mulig å dele opp en kvittering ved f.eks. å kjøpe ut en 30-litersdunk med vinsaft, noe som representerer 22 kg epler. Resten av det man har innlevert, blir stående på kvitteringen til bruk ved kjøp av andre epleprodukter på et senere tidspunkt.
Det er genialt!
AFB selger sin rapsolje i Meny-kjedens butikker i Østfold, en salgsavtale AFB visstnok har betalt et sekssifret beløp for. Forøvrig selges de fleste produktene ved personlig oppmøte på bedriften.
Det er høyst personlige grunner til at jeg setter slik pris på AFB. Det dreier seg om vinsaftene. Det er her jeg hver høst innleder mitt eget vinunder ved innkjøp av 30 liter vinsaft av enten kirsebær eller plomme, basert på innlevering fra egen hage, naturligvis. Det koster under kr 400 å fylle en 30 liters vinballong som jeg tar med tom hjemmefra. Den får plass i fyrrommet i underetasjen. Etter ei snau uke tapper jeg en del av vinsaften i en stor kjele og rører ut 3 kg sukker, slik det står på en lapp med bruksanvisning som følger leveransen. Deretter helles den sukrede saften tilbake på vinballongen, og det er bare å følge med og vente.
Underet starter gjerne i begynnelsen av september. Når adventstiden innledes 3 måneder senere, er det klart for å stikke om vinen til en annen ballong og kaste bunnfallet fra den opprinnelige ballongen. Her står så 30 liter klar, velsmakende, fruktig dessertvin klar til bruk!
Det er alltid en glede i adventstiden å smake det første glasset rett fra heverten. Kanskje ikke en frukt av vintreeet, men av et annet tre og definitivt av menneskers arbeid. Produktet fra AFB holder mål på alle vis, det er fullt lovlig, og det er virksomt. Det blir hetvinstyrke på den ferdige vinen, og folk i Indre Østfold har gjennom egne og venners erfaringer lært seg å respektere effekten av vinene fra AFB. Slik er måtehold en helt nødvendig dyd i omgangen med de ferdiggjærede vinene fra AFB. Derfor konstaterer jeg med glede og takknemlighet at jeg som katolikk kommer til å fortsette som kunde av hele sortementet ved Askim Frukt- og Bærpresseri - også vinsaftene.

Asperges me

Sist søndag våknet jeg i Fredrikstad og konstaterte at jeg hadde sinn og øyne åpne tidlig nok til å dra på messe i St. Birgitta kirke. I likhet med hva jeg har erfart fra tidligere besøk i andre kirker enn den lokale her hvor jeg bor, ble dette en litt annerledes opplevelse av messen enn jeg er vant til.
Selv om en katolsk messe i seg selv er rik på inntrykk og oppbyggelse, er det ofte avvikene fra det vante som bidrar til størst refleksjon.
Den vietnamesiskættede pateren hadde med seg en aldrende kollega som gjest denne søndagen, en prest jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, men som visstnok hadde vært pater i St. Birgitta for en del år tilbake. Han hørtes nederlandsk ut i sin måte å snakke norsk på.
Messen hadde ikke syndsbekjennelsen i starten slik jeg er vant til. I stedet fikk jeg for første gang bli kjent med antifonen "Asperges me, Domine", nr. 23 i Lov Herren - katolsk salmebok. Mens salmen ble sunget vekselvis av menigheten og en kvinnelig forsanger på galleriet, gikk prestene gjennom kirken og stenket vievann over forsamlingen. Denne symbolhandlingen, vannstenking kombinert med "Asperges me", representerte faktisk en syndsbekjennelse nesten like sterk som den vanlige.
Teksten i antifonen er den latinske utgaven av Salme 51,9: "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø."
Orgelakkompagnementet var praktfullt, feilfritt og pålitelig. Den vakre kvinnestemmen som sang versdelen i "Asperges me" og i gradualsalmen, fungerte godt oppe fra galleriet, bølgende ut fra det høye. Jeg satte stor pris på musikken i denne messen.
Frammøtet var godt; det må ha vært over 150 mennesker i kirken. En overraskende andel lot til å være av helnorsk herkomst. Polakker fylte flere av de bakerste benkeradene, og det var også her jeg satt, blant kvinner og menn i sin beste alder, som avslørte sin språkbakgrunn med en hviskende strøm av lett hørbare konsonantlyder, så som szcz og ść. Rett foran meg stirret jeg inn i nakken på en mann med en slags allværsjakke med HH på trykknappene og et merke med HellyTech på kragen, sikkert en patent for mossevarianten av GoreTex.
Det er vel typisk at det er de aller mest uvesentlige detaljene i en situasjon som i størst grad legger beslag på oppmerksomheten. Forresten er det ikke helt utypisk å være nødt til å beholde yttertøyet på under en katolsk messe, for kirkene er slett ikke alltid tilstrekkelig oppvarmet.
Da vi kom til fredshilsenen rett før kommunionen, var det en særdeles gledelig opplevelse å se hvor ivrige de polske messedeltakerne rundt meg var etter å hilse på alle de rakk fram til - lille meg inkludert. Fredshilsenen er en personlig manifestasjon av ønsket om fred og forsoning mellom alle mennesker, og jeg merker den indre gleden ved å være den som får fremmede hender strakt mot seg.
Etter messen skulle det være kirkekaffe, men dette tok jeg meg ikke tid til. Det får bli en annen gang i St. Birgitta kirke.
Her kommer en YouTube-video med "Asperges me" der man kan følge tekst og melodi på et noteark som flyttes oppover mens antifonen skrider fram. Jeg er takknemlig over messen sist søndag, som gjorde at jeg ble kjent med enda en slik godt innarbeidet, gregoriansk salme.

Bibelske referanser - noen morsomme episoder

Bildet: Kanskje lite johannesbrød å finne på markedet i Riga, men veldig mye annet godt!
- - -
I den nettopp avsluttede serien om bannskap her på denne bloggen har jeg gjennomgått de sosiale konsekvensene av å bruke vulgært språk til daglig. Innlegget jeg nå begynner på, er egentlig ingen videreføring av dette, men det er beslektet. Dette innlegget handler nemlig om at språklige begreper er symboler på samme måten som bilder eller statuer. Ord kan representere en bibelsk person eller et religiøst fenomen på samme måten som et helgenbilde, slik jeg beskrev i innlegget "Om å bli katolsk" for vel 3 uker siden, og det underlige er at jeg har opplevd en slik representativ oppfatning av bibelske begreper i høyst protestantisk sammenheng.
Kanskje ikke så underlig, ettersom protestantene legger mye, mye mer vekt på ord enn bilder og figurative symboler.
Jeg husker f.eks. hvordan en guttegjeng av oss 16-20-åringer på bedehuset på midten av 1970-tallet etterhvert ble så gode på å sitere Bibelen at vi oss imellom kunne gjøre det i høyst ikke-oppbyggelige, sjargongpregede sammenhenger. Vi husket godt Matt. 28,6: "Han er ikke her, han er opstanden." Slik het det i vår bibeloversettelse fra 1930. Begynnelsen på dette bibelverset er anvendelig oftere enn man skulle tro. Når noen kom og spurte oss hvor en av de andre guttene befant seg, kunne vi med største letthet svare: "Han er ikke her; han er vel ikke...?" - og på den måten antydet vi at ordet "opstanden" kunne være fortsettelsen på setningen.
De kristelige og jomfruelige jentene i ungdomsgjengen likte veldig dårlig at vi brukte halve bibelsitater på denne måten. Selv hadde vi stor humor med denne kommunikative sporten, og etterhvert ble det nærmest en konkurranse i å finne de mest intrikate bibelstedene å bruke i slike hverdagslige sammenhenger. En nerdeøvelse vil jeg si nå i våre dager, men på sitt vis utviklende og i hvert fall sosialt for 35 år siden.
En par ganger husker jeg min far gjorde bruk av bibelske referanser på samme måten. Dette skjedde faktisk tidligere; det må ha vært på slutten av 1960-tallet, og selv var jeg for ung til å forstå sammenhengen, men jeg husket hendelsene og forsto min mors hoderystende engstelse på et langt senere tidspunkt.
Den ene hendelsen av denne typen fant sted en sommerdag da vi satt ved kjøkkenbordet og spiste middag. Det var varmt ute, og vi hadde vinduet åpent. Fruen i nabohuset het Marta og var en driftig dame som holdt hele storfamilien under stramt regime, enten det gjaldt hennes drikkfeldige ektemann, de to sleivete sønnene, de alltid slitne svigerdøtrene eller barnebarna.
Mens vi satt og spiste på vårt kjøkken denne dagen, hørte vi Marta skjelle og smelle på de håpløse familiemedlemmene, og kjeftingen hennes begynte å virke forstyrrende på måltidet inne hos oss. Da sier min far stillferdig ved bordet vårt: "Marta, Marta...."
Allerede da lød uttrykket kjent hos meg, og bare noen få år senere ble jeg fortrolig med utsagnet fra Jesu munn i Luk. 10,41: "Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting..."
Det jeg imidlertid ikke forsto, var hvorfor min pietistisk oppskremte mor reagerte med samme fnysende lyd som hun brukte når hun hørte noen banne. Jeg forstår det nå, men før jeg sier mer om det, vil jeg fortelle enda en historie om min milde, gode fars bibelske slagferdighet:
I et av nabohusene bodde en gutt som het Tom. Alle visste at han var sønnesønn av en bakermester som het Johannes. Dette var en godt kjent forbindelse på tettstedet utenfor Fredrikstad, for bakere var en viktig yrkesgruppe som det ikke var så mange av.
En dag drev Tom og jeg og lekte utenfor huset vårt da faren min kom ut for å slå plenen. Da han fikk se Tom, sa han: "Hei Tom! Har du fått noe johannesbrød i det siste, da?"
Min mor var ute på terrassen akkurat da og hørte spørsmålet. Fra henne hørte jeg den samme fnysingen kombinert med en diskret hysjing overfor min far. Jeg var 10 år gammel og forsto egentlig ingenting av min fars ustyrtelig morsomme vits basert på navnelikhet: Johannesbrød er som kjent en belgfrukt på trær som vokser i mange land lenger sør, bl.a. langs det indre Middelhav. At navnet høres ut som brød bakt av Johannes - samme navn som min venn Toms bestefar, som var baker - var en lynkjapp kobling som min far må ha gjort der og da.
Det underlige i situasjonen var at min mor fnyste. Navnet johannesbrød er norsk for en belgfrukt fra veksten Ceratonia siliqua ifølge Store norske leksikon, og navnet stammer visstnok fra en forestilling om at Johannes Døperen skal ha livnært seg på disse belgfruktene i ørkenen.
Johannes døperen er altså den bibelske forbindelsen til johannesbrød. Dette må mine foreldre ha visst den gangen på 1960-tallet, lenge før de selv begynte å reise til Hellas og Spania og fikk se fruktene med egne øyne. Den tradisjonelle referansen til Johannes Døperen som ligger iboende i navnet johannesbrød, var mer enn nok til å framkalle min mors anstendige redsel for misbruk av bibelsk symbolikk.
Jeg slutter ikke å forundre meg over alt som disse historiene inneholder: Utstrakt bruk av felles kjennskap til bibelske formuleringer og referanser; angsten for å misbruke symbolverdien i slike uttrykk; humoren som det uunngåelig framkaller hos dem som forstår tankerekken tilbake til kilden; respekten for alt som hører med i Bibelen uten å tilhøre vår hverdag.
Dette er en type folkelig kjennskap til bibelsk og kirkelig uttrykksmåte på linje med fornorskningen hokus pokus etter det latinske Hoc est corpus meum fra Den eukaristiske bønn. Den folkelige overtakelse av slike uttrykk er for alltid preget av respekt, tross alt. Oppfatningen om at elementet som et uttrykk betegner eller gir navn til, er til stede der uttrykket nevnes, sitter dypt i folkesjelen.

Et oppgjør med språkføringen (4)

Språket – det er meg
En persons språkføring kan være en svært personlig sak dersom den er valgt bevisst og ut fra ideelle motiver. En person som flytter fra ett sted i landet til et annet, vil måtte velge sin framtidige dialekt ved enten å beholde dialekten han eller hun har vokst opp med, lære seg det nye bostedets dialekt eller slå om til et mer eller mindre nøytralt bokmål eller nynorsk – i den grad slikt finnes. Jeg for min del, som flyttet fra regionen for den beryktede Fredrikstad-dialekten for over 30 år siden, har langt på vei valgt den siste varianten.
Den som leser mye litteratur, vil få sitt språk påvirket og kan få et større ordforråd i dagligtalen enn folk som nøyer seg med å lese lokalavisen. Folk med teoretisk utdannelse vil ofte uttrykke seg mer variert og presist enn andre, men selv dette er et valg ut fra hva slags språk man ønsker å framstå med. Språket kan si en hel del om en persons identitet.
Slik også med bruk av vulgarismer i dagligtalen. De som konsekvent unngår bruk av kraftuttrykk, kan komme til å framstå som både dannet og kjedelig, korrekt og religiøs, sindig og upersonlig. Bedømmingen av hva slags person man er, vil i stor grad henge sammen med både atferd, klesdrakt og valg av samtaletemaer – kort sagt en lang rekke ikke-verbale eller supraverbale trekk.
Under arbeidet med dette og de tre foregående blogginnleggene har jeg endelig innsett min posisjon i det uventede veivalget jeg er blitt nødt til å gjøre nå, lenge etter at jeg passerte 50 år: Mitt valg om å bli katolikk er dypest sett et valg der jeg innser at jeg er en troende, en kristen, simpelthen. Nesten motvillig – jfr. Innlegget «Identitet» som jeg skrev i bloggens tidligste fase – ser jeg at min prosess for å tilegne meg katolsk kunnskap og utvikle katolsk tro, er den eneste farbare veien mot å tilfredsstille behovet for å leve en kristens liv, mer enn 20 år etter at jeg kvittet meg med min ungdoms kristentro og trodde det skulle gjelde for resten av livet.
Ettersom studiet av språk alltid har vært viktig for meg, har det også vært av stor betydning å gjøre et bevisst valg av språklig stil i min identitet som katolsk kristen. I de tre innleggene der jeg har forsøkt på kortfattet vis å studere bannskapens rolle og virkning i dagligtalen og i sosiale situasjoner, har jeg kommet til at det i de aller fleste tilfeller gagner talerens renommé å unngå banning. Bare den dypeste og mest uforutsette fortvilelse eller håpløshet legitimerer spontan, innett banning, og jo færre tilhørere jo bedre. Skulle uhellet likevel være ute og gamle uvaner trenger seg fram, er det tilgivelse å få! Yes! Tenk hvilken guddommelig kjærlighet, hvilket tålmod!
Jeg har gjort mange valg i denne prosessen slik den er beskrevet fra denne bloggens oppstart og fram til nå. Valget knyttet til banning eller ikke banning er på ingen måte blant de viktigste valgene fra denne prosessen, men valget er merkbart for meg selv fordi jeg må styre mine reaksjoner inn i helt andre former enn tidligere.
Nå er ikke dette helt nytt for meg lenger. Det siste halvåret har faktisk inneholdt en radikal reduksjon i bruk av kraftuttrykk i min dagligtale. Det er egentlig ikke så vanskelig. Når jeg sitter i min lokale, katolske kirke under en messe eller under min private lystennings- og bønnestund fredag ettermiddag og betrakter den vakre, lille statuen av Vår Frue av Fátima, er det ikke vanskelig i det hele tatt. Den som har opplevd å få hjelp, støtte, oppfølging og veiledning av Guds Mor, har mindre lyst til å påkalle djevler og demoner.
I skriftlig, skjønnlitterær sammenheng kan det iblant ha en raffinert effekt å smyge inn en vulgaritet, men dette skal gjøres smakfullt og sjeldent. Jeg har gjort det noen ganske få ganger her på bloggen, og jeg lover ikke at det har skjedd for siste gang.
Til gjengjeld kan jeg fortelle at jeg nylig hadde en prat med min overordnede, for hvem jeg i den daglige driften av vår skole er en høyre hånd, en nestleder og kumpan. Han ga meg en uformell oppsummering av vinterens medarbeidersamtaler, og som en opplysning om våre medarbeideres tilfredshet kunne han fortelle at flere hadde observert og kommentert at jeg – inspektøren – banner ikke lenger!
Så er også dette valget gjort.

Et oppgjør med språkføringen (3)

Et sosialt virkemiddel
Dette er tredje innlegg i en serie som i bunn og grunn handler om banning og bruk av bannskap.
I dagens innlegg skal jeg forsøke å lete etter grensen mellom aksept og fordømmelse av banning. Jeg er klar over at dette temaet er helt søkt og både banalt og uvesentlig for veldig mange mennesker, men jeg for min del trenger å få nytt perspektiv på temaet.
Jeg har lett etter klare utsagn om bannskap i Den katolske kirkes katekisme. Det er mulig jeg ikke har lett godt nok, men jeg finner ikke noe klarere enn avsnitt 2146:

«Det annet bud forbyr å misbruke Guds navn, det vil si all utidig bruk av Guds, Jesu Kristi, Jomfru Marias og alle helgeners navn.»
Dette utsagnet handler egentlig ikke om bannskap i vulgær forstand, men utsagnet viser likevel til et forbud mot «all utidig bruk» av navn fra de helliges krets, og handler også om bruk i mer overført betydning.
En tydeligere formaning finner vi hos Paulus, naturligvis, i Efeserbrevet 5,4:

«Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud!»

Trolig er det bibelsitater som dette som har satt bannskap i et ensidig negativt lys blant kristne i vår del av verden, og kanskje i mange andre verdensdeler også. Fra min oppvekst husker jeg hvordan formaninger i Paulus-brevene var høyt elsket lesning på bedehuset. Klare og betingelsesløse ordrer om å avstå fra goder og frihet, legge bånd på følelser og språk, tøyle kropp og sjel. En ukjærlig anvendelse av slike Pauli ord representerte et sett med enkle svar på kompliserte spørsmål.
Det er derfor jeg har slikt behov for å gjennomgå bannskapens rolle i en persons valg av språklige koder og stilarter.
I min langsomme vekst innen katolsk tro og bevissthet har jeg ikke rent få ganger undret meg på om de pietistiske predikantene fra min ungdomstid iblant glemte nåden og syndstilgivelsen i sin iver etter å tilfredsstille de tallrike, detaljerte formaningene i Paulus-brevene.
Jeg har stor glede av de små heftene fra Maximilian Kolbe Utgivelser. Derfra kommer et hefte om skriftemålets sakrament, «Vend om», utgitt 2008. Her finner vi i avsnittet «Skriftespeil» en serie direkte spørsmål basert på de 10 bud: «Har jeg misbrukt Guds navn eller bannet?» Selvsagt er tendensen til å banne noe som en katolikk kan framføre under anger i et skriftemål. Slik sett kunne jeg latt temaet ligge og bare bekjent ved hvert skriftemål, men jeg trenger å gå lenger; jeg trenger å analysere banningens funksjon.
Derfor er det mer relevant lesestoff i heftet «Vend om». På side 43 leser vi dette om vanesynd:

«Vanesynd er et begrep. Dette er synder som nærmest blir en del av oss, og det virker meget vanskelig å gjøre noe med dem.[...] Jo oftere vi begår slike vanesynder, jo vanskeligere blir det å slutte, og kanskje mer problematisk: Vi begynner å tro at det ikke er så farlig, eller at det ikke finnes noen løsning, eller at vi ikke trenger å skrifte det siden vi har gjort det så ofte.»
En mer presis beskrivelse av hvordan banning fungerer for den enkelte, kan vanskelig lages. Som fersk katolikk står jeg i valget mellom enten å forsøke så langt som mulig å kutte ut banning for å tilfredsstille de tradisjonelle nordmennene i min nærhet som oppfatter bannskap som direkte upassende for en troende, eller å fortsette å banne – eller nøye meg med å moderere banningen – for å praktisere min tro på syndenes forlatelse, skriftemålets verdi og menneskets uavvendelige skyld.

I en bok jeg i sin tid leste til studiet i lingvistikk, fant jeg følgende utsagn: «Svordomar har också en uppenbar funktion i att uttrycka attityder till lyssnaren.» (Per Linell: Människans språk. Liber Läromedel, Lund 1978.) Her framkommer en skillelinje av uvurderlig betydning: Den som benytter seg av bannskap, signaliserer en nedsettende holdning til dem han snakker med eller til sine medmennesker i alminnelighet. En slik holdning er ingen katolikk verdig, ei heller for noen annen oppegående og ansvarlig person.
Bruk av bannskap kan dermed defineres som sosialt uheldig for den som velger en slik språkføring. Dette er en vel så viktig grunn til å avstå fra eller begrense bannskap som sitatet fra Efeserbrevet og lignende referanser.
Samtidig finnes det tilfeller der aggresjon, begrunnet sinne, sorg og håpløshet kan framkalle bannskap hos den som rammes. Iblant er dette en god grunn til å slippe ut følelsene – heller banne enn slå! Dette er synder som uten særlig skam kan tas med i et skriftemål. Samtidig kan også en slik situasjon gi eventuelle vitner inntrykket av at den som reagerer med bannskap, har mistet kontrollen, et inntrykk som igjen er uheldig sosialt sett.
La meg til slutt i denne betraktningen ta med en høyst sann historie om min kjære far, som selv er et eksempel på en mann opplært og knuget av pietistisk kristendom. For mange år siden sto han på en stige og malte huset. Han hektet et nyåpnet trelitersspann med hvitmaling på kroken som hang på et stigetrinn høyt oppe, og idet han selv tok ett steg høyere, ga kroken etter, rettet seg ut som spaghetti og sendte malingspannet deisende ned på belegningssteinen nedenfor. Enda min far var helt alene der han sto oppe på østveggen, utbrøt han ikke annet enn: «Usj!» - påstår han selv. Der synes jeg nok kontrollen tok overhånd.

Bildet: Skjellsord eller bannskap? Statsministeren fornærmes på en mur på Sardinia.