Maria og Treenigheten

Bildet: "Marias kroning ved Treenigheten", Hans Baldung Grien. Fra nettstedet www.pylgeralmanak.nl.

En av de første katolske bøkene jeg leste, var "Å tro på den treenige Gud" av Gisberg Greshake. Det var pateren i kirken her hvor jeg bor, som lånte meg den ved innledningen til min opplæring i retning av å bli katolikk. Jeg slet en del med å forholde meg til den relativt tynne boka, noe jeg nevnte i et innlegg 10. mars 2009, mens jeg ennå drev og leste den.
Nå har jeg kjøpt boka for å eie den selv, og for å kunne bruke den som referanse når det trengs. Jeg har nemlig ikke klart å slippe taket i Greshakes kapittel "Trinitariske bilder", der han kommenterer Treenigheten slik den er framstilt i en rekke kunstverk fra tidlig og sen middelalder og, som bildet ovenfor, fra renessansen. Kunstneren Hans Baldung Grien levde fra 1480 til 1545 og var ifølge Wikipedia den dyktigste eleven til Albrecht Dürer. Griens utsmykning av høyalteret i Freiburg Münster er nevnt i artikkelen, og det er nettopp denne utsmykningen som er avbildet ovenfor og som Greshake kommenterer.
Bildet viser Den hellige Ånd øverst, som en due i den solfylte halvsirkelen. Til venstre sitter Jesus og til høyre Gud Fader. I midten finner vi Jomfru Maria i ferd med å få en krone plassert på hodet av Faderen og Sønnen. Greshake viser til de geometriske figurene i bildet der også Marias håndstilling understreker møtet mellom flere triangler. Vi siterer Greshake i den norske utgaven av Gunnar Wicklund-Hansen fra 1999:

"Hodene til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd danner her en trekant, som kunstneren har sett seg ut som det optiske midtpunktet for hele bildet. Det dreier seg altså virkelig om en fremstilling av Treenigheten. Likevel kommer her Maria til som et fjerde element. Hennes hode danner med Faderens og Sønnens hoder likeledes en trekant [...] trekanten [blir] i høyeste grad dannet ved Faderens og Sønnens hoder og Marias hender, som i en spiss vender nedover [...]."

Da jeg leste dette for første gang, som en søkende som ennå ikke hadde funnet troen, begynte jeg å lure på hvordan Marias posisjon virkelig skulle forstås, men på neste side griper teologen Greshake inn og presiserer:

"Hvis man ser nøyere etter, lar trekanten som Fader, Sønn og Maria danner, seg ikke forstå som del av en firkant. Den er snarere projiseringen av den øvre, trinitariske trekant inn i et imginært rom. Herved vil spissen av den øvre trekanten (Ånden) bli gjenspeilet i Maria. Det betyr: Nettopp det "sted" i Treenigheten som vi har betegnet som 'Guds ut over seg selv', nemlig den Hellige Ånd, svarer den forherligede Guds mor til som et speilbilde."

Så langt Gisbert Greshake og hans akademiske forklaring. Bruken av Hans Baldung Griens altertavle gir et godt innblikk i Marias posisjon i katolsk teologi og i hennes rolle i overleveringene fra de tidligste tider etter Jesu død og oppstandelse.
Når jeg nå ser fram til å bli opptatt i Kirken etter en langvarig og intens prosess, har det vært nødvendig å lære mest mulig om Maria, som vi ellers er så fattige på kunnskap om i vårt protestantdominerte land. Maria fyller rollen som Gud Faders kvinnelige motstykke, hun er Gudfødersken i Den hellige Familie, og hun speiler Gud på jorden slik Den hellige Ånd speiler Gud i himmelen.
Jeg synes det er vakkert og logisk, og det gjør faktisk hele det kristne budskap mer fullkomment og lettere å forholde seg til. Læren blir mindre tørr og teoretisk, og de jordiske får sin stedlige representant i himmelen - Advocata nostra. Derfor har det vært nødvendig for meg å skrive om Maria så mange ganger. Det har tatt tid å forstå hennes stilling. Min katolske tro er meningsfylt og formfullendt nettopp takket være Maria.

Å hedre et bilde

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

Én person - mange gjengivelser

Blant de mange avbildningene av Maria som jeg har støtt på siden den katolske delen av midt liv inntrådte vinteren 2008-09, vil jeg denne gang bringe seks bilder som representerer hvert sitt særpreg i læren om Maria. Her blir det for én gangs skyld mer bilder enn tekst.

Høyt hevet:

Himmeldronningen med Sønnen på sokkel over plassen ved Santa Maria Maggiore, Roma.

Den vakreste:

Dronningen av Rosenkransen, midt i Santa Maria sopra Minerva, Roma. Denne statuen, omtrent 1½ ganger det vi vil regne som naturlig størrelse, er preget av en hverdagslig og uskyldig skjønnhet, og jeg valgte for lenge siden å benytte dette som profilfoto på denne bloggen.

Den eldste:
Den sorte Madonna i Częstochowa, Polen. Bildet stammer fra et tidlig århundre e.Kr., og tradisjonen hevder at det ble malt av evangelisten Lukas. Stort eldre kan ikke en Maria-avbildning være.

Den sørgende:
I en nisje i muren like innenfor hovedporten til Krakóws gamleby står et stort krusifiks med den sørgende Maria Guds Mor på den ene siden og Josef på den andre. Figuren av Maria er ikke mer enn 60-70 cm høy, men i sin senmiddelalderstil utstråler den likevel tung, følelsesmessig smerte ved korsets fot.

Den gjenkjennelige:

En kopi av Vår Frue av Fátima, plassert på et veialter i Slovenia. Kronen på hodet, det mørke håret og de samlede håndflatene lar oss raskt kjenne igjen posituren, og vårt blikk møter figurens som i et gjensyn.

Den moderne:
En forferdet Maria ved korset utgjør et av glassmaleriene i min hjemlige, katolske kirke, Mariakirken i Askim.

"Et Jesum benedictum fructum vetris tui, nobis post hoc exilium ostende."

"Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt."

Troens avtrykk

Dette vakre Madonna-bildet fant jeg på en grunnmur i Roma i påsken. Bygningen ligger i Via della Scala i bydelen Trastevere, men jeg observerte samme bilde også enkelte andre steder.
Jeg synes et slikt bilde som dette setter i gang flere tanker enn mange andre billedframstillinger av Jomfru Maria. Størrelsen på bildet er beskjedent; det dekket en flate mindre enn et A4-ark. Det ser ut vil å være sprayet på muren ved hjelp av en sjablong. Bildet er høyst todimensjonalt og utført, som man ser, kun i sort med murens farge som kontrast.
Hva slags person er det som har tatt seg bryet med å utsmykke annen manns grunnmur på denne måten? Hva forestiller den spesielle borden under bildet, er det stiliserte bokstaver, eller er det bare en dekorasjon? Hva for drivkraft ligger bak den handlingen det har vært å spraye bildet på muren? Har det vært en handling i natt og mørke, eller har det foregått på dagtid med forbipasserende tilskuere og vitner?
Disse spørsmålene får vi aldri svar på, men de melder seg raskt, og de handler mer om den eller dem som har utsmykket muren på denne måten, enn de to kjente personene som bildet framstiller.
I Norge er det mildt sagt langt mellom grafitti av denne typen. Det nærmeste vi kommer er ord som "Jesus lever" skrevet av ungdommer fra sekter hvor de er blitt herlig frelst. I det katolske Italia derimot, vekker et bilde av Maria med barnet større glede og gjenkjennelse blant folk.
Selv om vi aldri får vite hvem som står bak denne beskjedne veggdekorasjonen, er det neppe noen tvil om at hensikten er positiv. Her ligger det idel tro og tillit bak, og bildet blir en påminnelse om fred og trygghet skapt ved kvinnen og barnet som er avbildet på denne måten.
Et anonymt bilde av Maria med Jesusbarnet blir aldri påtrengende. Det er derimot et avtrykk av troen hos ett eller flere mennesker som laget det. Sett i perspektiv av Romas øvrige gigantiske severdigheter er dette avtrykket på en tilfeldig murvegg et lavmælt bevis på at ennå finnes troen i verden.
- - -
Dette innlegget har vært påtenkt i noen dager, og arbeidstittelen i mitt hode har vært klar hele tiden: "Skriften på veggen". Før jeg kom i gang med å skrive innlegget, rakk jeg imidlertid å bla igjennom dagens lokalavis for annen gang i dag, og der oppdaget jeg at denne tittelen er i bruk allerede: Den nye, norske kriminalfilmen med Varg Veum som frontfigur heter nettopp "Skriften på veggen", og den er såkalt kinoaktuell i disse dager.
En forveksling her ville jeg ikke risikere. Dessuten er de tre ordene en velkjent klisjé hentet fra Det Gamle Testamentet - Daniels bok om jeg ikke husker feil - og det var egentlig ikke særlig oppfinnsomt fra min side å benytte dette som tittel.
Dermed falt valget på "Troens avtrykk". Kanskje ble det en litt annen tekst på den måten.

Lourdes

Det er bare noen dager siden jeg viste bildet av disse to Maria-figurene i et innlegg. Begge var på plass, hver for seg, i innlegget "Gudfeldigheter" den 21. august. Det er en helt spesiell grunn til at de er tatt med i dag igjen.
Jeg tror nemlig at disse to figurene må ha sitt opphav i den salige Bernadette Soubirous' visjoner i Lourdes i 1858, denne fantastiske historien som jeg omtalte så sent som i gårsdagens innlegg.
Bernadette hevdet at den lille kvinneskikkelsen hun møtte, alltid hadde en rosenkrans hengende fra høyre arm. Det har også begge de to figurene ovenfor, der den ene står i en nisje høyt oppe på en vegg i borggården i Wawel-slottet i Kraków, mens den andre står på et bord hjemme hos meg uten at jeg helt vet hvor den stammer fra.
Jeg er fristet til å utvide fenomenet gudfeldigheter med denne: Da jeg skrev om dette den 21. august, hadde jeg ennå ikke lest Pollestads bok der det står så tydelig om rosenkransen rundt høyre arm. Det betyr at jeg høyst nylig og definitivt etter at innlegget om gudfeldigheter ble skrevet, har lest og forstått at disse to enhetlige figurene ligner beskrivelsene fra Lourdes.
De to figurene har mye til felles. De skiller seg fra mange andre Maria-avbildninger ved at Maria holder hodet hevet og blikket løftet mot himmelen. Mange andre Maria-framstillinger - jeg vil nesten hvede at det gjelder flertallet - har blikket senket i alvorlig ettertenksomhet.
Ifølge pater Pollestads bok "Bernadette", som jeg refererte i går, ble Bernadette Soubirous på dødsleiet vist et bilde av en Maria-statue som var blitt oppstilt i grotten der Bernadette etter anvisninger i visjonene fant en kilde med helbredende vann. Bernadette uttalte da:
"Jeg skjønner ikke hvorfor man fremstiller den hellige Jomfru på denne måten; jeg har bestandig sagt at hun ikke bøyde hodet så langt bakover. Det var ikke slik hun så opp mot himmelen."
Med andre ord: Bilder av Vår Frue av Lourdes kjennetegnes ved at hodet er bakoverbøyd. Det må man kunne si om de to figurene over denne teksten. Uten behov for mer forklaring slår jeg meg til ro med at begge er kopier av Maria-figuren i Lourdes. Jeg er sikker på at den finnes gjengitt i mange flere utgaver enn disse to.
Jeg øver meg i fromhet for tiden ved å studere en rekke bilder av Maria som jeg har funnet under mine mange kirkebesøk i de siste 18-20 månedene. I neste innlegg vil jeg vise et bilde som er det folkeligste og mest moderne av alle: Maria som grafitti.

"Eia ergo advocata nostra illos tuos misericordes oculos ad nos converte."

"Se til oss i barmhjertighet du som går i forbønn for oss."

Bernadette Soubirous

Den siste boka jeg har lest, heter "Bernadette" og er skrevet av pater Kjell Arild Pollestad (Cappelen 2005). Boka inneholder livshistorien til Bernadette Soubirous, den fattige ungjenta som i 1858 hadde visjoner av Jomfru Maria ved en grotte nær Lourdes i Frankrike.
Bernadettes visjoner og kilden som hun en dag avdekket inne i grotten, er i dag et av de viktigste valfartssteder i Europa. Vår Frue av Lourdes feires den 11. februar i hele Den katolske kirke hvert år, på årsdagen for Bernadettes første møte med Den hellige Jomfru, og dette er én av fem årlige Maria-feiringer innen Kirken.
På denne bloggen skrev jeg om Lourdes og Bernadette Soubirous den 11. februar 2009, da bloggen var 1 uke gammel. I begynnelsen av januar i år omtalte jeg filmen "Mirakelet i Lourdes", en ny, fransk film som viser at Lourdes har sin aktualitet den dag i dag.
Pater Pollestad har skrevet sin bok på grunnlag av inngående gransking av de hundreder av kilder som finnes om hendelsene i Lourdes i 1858. Den fattige og ikke lesekyndige Bernadette ble knapt 14 år gammel forhørt strengt og grundig av lokale myndighetspersoner innen både politi og kirke, men hennes standhaftighet i forhold til det hun hevdet å ha sett, var ukuelig.
Selv om hun aldri var alene på stedet, var det bare hun som hørte og så den lille kvinneskikkelsen som åpenbarte seg. En gang spurte Bernadette, etter sterkt press fra skeptikere og kritikere i omgivelsene, om kvinnen kunne fortelle henne sitt navn. Svaret hun fikk, var: "Jeg er Den Uplettede Unnfangelse." Man mener at disse ordene var fullstendig fraværende i Bernadettes ordforråd. Hun strevde med å memorere uttalelsen til hun kunne avlegge rapport for sognepresten. Dette skjedde, minner Pollestad om, bare tre år og tre måneder etter at Den salige Pave Pius IX hadde erklært Maria som Den Uplettede Unnfangelse.
Bernadettes budskap fra Den Uplettede Unnfangelse var at det måtte bygges en kirke på stedet. Da Bernadette senere lå for døden, ble det ganske riktig bygd en kirke ved grotten, en veldig basilika som skulle ta imot de millioner av pilegrimer som i de siste 150 år strømmer til kilden i Lourdes for å be og for å søke helbredelse.
Historien om Bernadette er like fascinerende som den er tragisk. Hun døde bare 35 år gammel etter et svært langvarig og smertefullt sykeleie, malende beskrevet i Pollestads bok. Da hadde hun allerede vært døden nær ved flere ganger i årene før. Ved ett av disse tilfellene ga hun denne hilsenen til den som stelte henne under sykdommen:
"Gi aldri etter for motløsheten. Elsk inderlig den hellige Jomfru."
Historien om Lourdes og Bernadette Soubirous er så spesiell at jeg vil komme tilbake til den også i neste innlegg. Der vil jeg forsøke å forklare hvordan jeg oppfatter kjennetegnene til den Maria-skikkelsen som Bernadette møtte ved grotten.

"Ad te clamamus exules filii Hevae, ad te suspiramus gementes et flentes in hac lacrimarum valle."

"Til deg roper vi, Evas landflyktige barn; til deg sukker vi med sorg og gråt i denne tårenes dal."

En kvinne som var kledd i solen

"Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier." (Åp. 12,1-2)

Disse ordene innleder en av de viktigste bibeltekstene om Maria bortsett fra beretningene om Jesu unnfangelse og fødsel i Lukasevangeliet. Etter å ha lest en rekke bøker og tekster om Den katolske kirkes lære om Maria - mariologien - begynner jeg å se sammenhenger som gjør både troen, kirkene og symbolene så vidunderlig enhetlige.
Bildet øverst har vært brukt på denne bloggen tidligere. Det viser et Maria-bilde på veggen av kirken Santa Maria ai Monti i Roma. Forrige gang jeg brukte bildet her, var i det viktige og verdisøkende innlegget "Om å bli katolsk" den 5. april i år. Kirken hvor bildet pryder den ene langveggen, ble også omtalt i eget innlegg den 27. september i fjor.
Ettersom fotografiet ble tatt i mørket, er Marias stjernekrans meget framtredende. Dette trekket finnes i en rekke avbildninger av Maria, både malerier og statuer, og eksempler på slike vil bli benyttet som illustrasjoner på denne bloggen i flere av de kommende innleggene.
Det som slår meg når jeg ser et Maria-bilde jeg ikke har sett tidligere, er de enhetlige kjennetegnene. Her finnes trekk som er dokumentert i bibeltekster lik den som er sitert ovenfor eller i Lukasevangeliet eller også i Det gamle testamentet. Andre steder finner vi trekk som er bevitnet av personer som har hatt visjoner av Den salige Maria Guds mor. Den nylig omtalte Maria-figuren fra Fátima er et eksempel på dette. I neste innlegg vil jeg omtale Vår Frue av Lourdes og kjennetegnene derfra.
Det som imidlertid er ufravikelig ved alle avbildninger av Jomfru Maria, er blåfargen på deler av klesdrakten eller omgivelsene. Blått er Marias farge. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik, men fargen er med på å skape gjenkjennelse og kontinuitet uansett hvorfra avbildningen stammer og uansett hvem som har utarbeidet den.
Selv på det svakt opplyste fotografiet ovenfor er Marias blå kappe ikke til å ta feil av. Med kransen av stjerner rundt hodet framstår Maria her som selve Himmeldronningen.

"Salve Regina, mater misericordiae, vita, dulcedo et spes nostra, salve! "

"Hill deg, Dronning, barmhjertighetens mor. Du vårt liv, vår fryd, vårt håp, vær hilset!"