Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."
- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

Dugnad

En hyggelig lørdagskveld med selskapelig samvær og samtaler er tilbakelagt. Blant en mengde gode og interessante temaer dreide samtalen med slektninger seg også om forsommerens årlige klargjøring av familiens hytte. Temaet virker hverdagslig og banalt, men det utviklet seg til en synliggjøring av travle menneskers disponering av fritid og fridager, og kanskje avslørte den en viss forskjell mellom katolikker og protestanter. Hør bare:
Å finne en egnet dato for en familiedugnad på hytta startet med en forlengs og baklengs gjennomgang av kalenderen for april, mai og begynnelsen av juni på jakt etter en ledig lørdag. I smug holdt jeg en finger ved torsdag 13. mai, som er Kristi Himmelfartsdag. Jeg tenkte at dersom denne helligdagen midt i uka kunne brukes til det enkle og høyst selvpålagte arbeidet i og utenfor hytta, skulle jeg alltids få med meg kona på en noe framskyndet avreise hjemmefra slik at vi kunne rekke den tidlige messen i St. Birgitta før vi kjørte videre til hytta en mils vei unna for å gyve løs på dugnadsarbeidet.
Da de andre etter tur hevet øyenbrynene i fortvilelse over mangel på lørdager, ymtet jeg forsiktig om at Kristi Himmelfartsdag kanskje kunne være en aktuell dugnadsdag.
Disse slektningene er ordentlige mennesker, rettskafne og ulastelige og sterkt troende protestanter, en ressurs i den lokale menigheten. Derfor var svaret gitt i neste sekund: "Vi jobber ikke på Kristi Himmelfartsdag, nei!"
Jeg trakk forslaget nesten før det var framsatt og gjenopptok søket etter en ledig lørdag. Samtidig startet en tankeprosess innvendig i meg, en undring over hva som gjør at troende kan ha så ulikt syn på disponeringen av en bestemt helligdag.
Det første spørsmålet er naturligvis om jeg for min del har levd i gudløshet så lenge at jeg er blitt blasert, uten dømmekraft og med en altfor tøyelig samvittighet. Dette er godt mulig; jeg er på ingen måte i posisjon til å påberope meg den aller ringeste grad av rettskaffenhet.
En annen tanke er om vi her sto overfor protestantisk vurdering i kontrast til katolsk. Med mitt kjennskap til Den katolske kirkes katekisme visste jeg at det aller viktigste ved helligdagen er "å gi Gud den tjeneste de [menneskene] skylder Ham..." (KKK 2185). Jeg konstaterte at muligheten til å feire messe ikke ble hindret av en eventuell dugnad senere på formiddagen (KKK2182). En dugnad med familie og slekt på felles eiendom er heller ikke noe arbeid i vanlig forstand, men en hyggelig samhandling - på grensen til aktiv avkobling. Dugnaden vil også være av en slik art at det ikke er behov for bruk av andre støyende maskiner enn en støvsuger. Jeg syntes jeg hadde mitt på det tørre som troende katolikk. Protestantene var imidlertid ikke enige.
Jeg tror jeg har en forklaring. Protestantene teller synder én for én og er mer opptatt av syndenes sluttsum enn av delaktigheten i den ene, kollektive skyld. Dessuten - og dette er nok det viktigste i denne konkrete hendelsen - er protestanter med et visst kjennskap i lokalmiljøet svært opptatt av ikke å bli sett mens de utfører en mulig synd. Å rake gressplenen på en helligdag er en slik mulig synd i det protestantiske og i dette tilfellet det østfoldsk pietistiske lokalmiljøets øyne.
Jeg kan ta feil - jeg kan til og med ta grundig feil, det er jeg smertelig klar over. Grunnen til meningsforskjellen om familiedugnad eller ikke på Kristi Himmelfartsdag kan meget vel skyldes etterslep etter min ugudelige respektløshet overfor alt som er hellig. Likevel hadde jeg lyst til å skrive om denne uproblematiske konfrontasjonen med protestantiske slektninger ifall det finnes en promilles sjanse for at det er vår kirketilhørighet som gjør hyttedugnad etter messen en helligdag mulig for den ene parten men ikke for den andre.
Dugnaden finner sted lørdag 8. mai, ble det til slutt bestemt.
- - -
Bildet øverst er tatt på Öland og viser en gammel vindmølle ute på alvaret med viltvoksende orkideer i forgrunnen. Bildet er ikke tilfeldig valgt.

Katolikkoide og katolisister

Nå som Den katolske kirke har vært og er et så hett tema i mediebildet, har det blitt virvlet opp en del rusk og rask i form av avarter av katolisisme. At det er vanskelig å skille mellom den opprinnelige, apostoliske katolske kirke og enkelte nye med lignende navn, kan vi forstå, men det er uheldig. I tillegg har jeg helt nylig blitt kjent med en katolsk gruppering med ganske sære synspunkter.
For meg personlig har det vakt en blanding av tristhet og bestyrtelse å se hva som dukker opp som spin-off i skyggen av verdens største kirkesamfunn. Det første eksempelet er NRK sin håndtering av Den nordisk-katolske kirke i går, 8. april.
Selv omtalte jeg Den nordisk-katolske kirke i et kritisk innlegg den 6. oktober i fjor. Jeg har senere latt meg overbevise om at dette marginale kirkesamfunnet nyter berettiget anerkjennelse innen Den katolske kirke. Likevel er dette en avart, en slags lett blanding av både østlig og vestlig katolisisme med luthersk lære på toppen.
I Kveldsnytt i går ble det vist et innslag der ansatte i Den nordisk-katolske kirke ble introdusert som "katolske prester". I hele innslaget, som kan ses her, ble det ikke med ett ord presisert at reportasjen ikke foregikk i en tradisjonell, katolsk kirke.
Det er helt klart Kveldsnytt-redaksjonen som har forsømt seg her. Dette var en unøyaktighet, et eksempel på journalistisk uetterrettelighet som skapte inntrykket av at alle prester som kaller seg katolske, tilhører Den katolske kirke. Dette var uheldig, ikke minst når vi i Kveldsnytt-innslaget ser den intervjuede presten gjøre korstegnet på ortodokst vis (fra høyre mot venstre).
Pepsi er ikke cola, hevdet Coca-Cola-konsernet - og vant.
- - -
Et innlegg jeg skrev for noen dager siden, fikk i går en kommentar med link til en annen blogg. Da jeg besøkte denne bloggen, støtte jeg for første gang på begrepet sedevacantisme. Denne betegnelsen brukes av og om katolikker (??) som ikke anerkjenner beslutningene fra Det Annet Vatikankonsil og som derfor mener at Den hellige stol (lat. sedes) har stått ledig (lat. vacuus) siden VatikanII ble innledet.
Med andre ord: Sedevacantistene anerkjenner verken pavene eller Den katolske kirke fra tiden etter 1962. Et svensk nettsted presenterer dette synspunktet (adoremus.se).
Mange drevne katolikker har sikkert hørt om slike avarter av katolsk syn tidligere, men for meg var dette helt nytt fram til i morges. I lengden blir det litt vel mye å forholde seg til på én gang når Kirken i nyhetsbildet representerer mer enn nok av nytt stoff.
Hadde det vært for 2 år siden at jeg var blitt gjort kjent med slike grupperinger som her er nevnt, og som jeg i overskriften har betegnet med de lingvistiske nyskapingene katolikkoide og katolisister, ville jeg ha snudd ryggen til og snøftet: "Fy faen, så mye rart!"
Nå derimot, nøyer jeg meg med å konstatere at jeg er inderlig fornøyd med å være mainstream katolikk og ellers være rungende uinteressert i alle avarter som måtte dukke opp.

Sjekk av baktroppen

Den 5. april i fjor brakte jeg dette bildet i innlegget "Røtter" her på bloggen. Det viser tårnene i Varnhems klosterkirke ved Skara i Sverige. Ved siden av kirken kan vi i dag se ruinene av et Cistercienserkloster som ble grunnlagt på dette stedet i 1150.
Dette er lenge siden. Det skjedde på den tiden Norden var katolsk og ingen visste at reformasjonen skulle komme 400 år senere og fortrenge den apostoliske kirken.
Min kjære og jeg reiste litt rundt i denne delen av Sverige i begynnelsen av april i fjor. Vi kikket på de over 15.000 tranene som akkurat da tok seg en pause ved Hornborgasjön under den lange ferden nordover, og vi besøkte de historiske restene av Gudhem og altså, som på bildet, Varnhem.

Besøket i de västgötska klosterruinene gjorde inntrykk på meg, og den 8. april 2009, på dagen ett år siden akkurat i dag, videreførte jeg omtalen av den lille rundturen. Den dagen lastet jeg opp et innlegg som het "Inntrykkene fordøyes (1)", og dette ble det første i en serie på i alt 7 innlegg med slike tilbakeblikk.
På den tiden hadde denne bloggen eksistert i litt over 2 måneder. Likevel hadde jeg behov for et tilbakeblikk. Det var som om jeg måtte se meg tilbake for å forsikre meg om at jeg ennå var på vei framover - eller kanskje jeg måtte se meg tilbake for å bli overbevist om at tempoet framover var forsvarlig.
I dag, 8. april 2010, foretar jeg nok et tilbakeblikk, og jeg finner det høyst relevant å sitere et stort avsnitt av innlegget fra samme dato i fjor:

"Bare de siste 4 dagene har inneholdt en masse læring og erfaring under min tilnærming til Den katolske kirke. Kanskje er disse 4 dagene alene nok til å overbevise meg om at jeg vil og bør bli katolikk. Hvordan framdriften vil bli i så måte, vil framgå av et innlegg senere i påsken.
Besøket i Varnhem sist lørdag og ved klosterruinen i Gudhem på søndag har satt i gang tanker og erkjennelser. Gudhem, nonneklosteret fra middelalderen, der Arns Cecilia ble plassert for en 20 år lang soning i Jan Guillous bøker, viste seg å ha i behold en steinskål innfelt i veggen til bruk for vievann ved kirkeinngangen. Det var en opplevelse løsrevet fra tid og rom å se vievannskaret og tenke over hvor uendelig mange hender som er blitt dyppet nettopp der gjennom nesten 900 år - på nøyaktig samme måten som jeg selv dypper fingertuppene i messingskålen ved inngangen til min lokale, katolske kirke.
Med ett var jeg en del av det "vertikale" fellesskapet i Den katolske kirke, fellesskapet med fortidens troende. Uvilkårlig og som den mest naturlige handling i verden dyppet jeg hånden ned i det nå fullstendig tørre vievannskaret og gjorde korsets tegn i den västgötska ruinparken."

Dette tilbakeblikket ett år tilbake i tid gir altså et perspektiv på 900 år av Den katolske kirkes fortid i Norden. Det har hele tiden gått framover. Tilbakeslag har kommet, riktignok, og i 300 år var Kirken forbudt her nord. Men den døde ikke. Arven og troen, læren og verdiene overlevde, og for 150-200 år siden lot alt sammen seg gjenopplive takket være munker og nonner fra Frankrike og andre land lenger sør i Europa.
Framdriften har vist seg så kvalitativt sterk at selv en storsynder og hedning som jeg har funnet det godt og naturlig å bøye kne innenfor kirkedøra.
Med et annet tilbakeblikk mindre enn 3 måneder bakover finner vi et innlegg jeg skrev i inspirasjon over en salme i Lov Herren - katolsk salmebok. Innlegget heter "Sannhets kirke" og tar for seg salme nr 534. Et sitat jeg valgte å bruke i innlegget fra 11. januar, begynner slik:

"Et bluss langs korsets dunkle vei
har sannhets Kirke tent for meg."

Dette er så sant, så presist uttrykt og så dekkende for mitt personlige inntrykk av mine egne opplevelser innenfor Kirken. Jeg vet at det blant alle katolikkene som er sørgmodige i disse dager, finnes mange som kan gjøre disse ordene til sine - kanskje gjelder det absolutt samtlige. For oss er det dette som Kirken og vårt forhold til Kirken handler om: En personlig opplevelse hinsides ord, et bluss, en ild.
Setningen som avslutter hvert eneste vers i den nevnte salmen, lyder: "Jeg aldri den vil svikte." Dette er et sterkt løfte, kanskje først og fremst gitt av salmedikteren, men også indirekte avgitt av menighetsmedlemmer hver gang de deltar i å synge salmen. Ikke noe menneske kan gi et slikt løfte med livsvarig gyldighet uten en kraftfull kombinasjon av overbevisning, besluttsomhet og vilje. De to første ordene i setningen - "jeg - aldri" - er nesten skremmende i sin kontrastive kompomissløshet. Stilt overfor dette monumentalt forpliktende utsagnet gjør det godt å se langt tilbake, til de høye, spisse tårnene i Varnhem som ser ut til både å ville strekke seg like inn i himmelen og å ville kanalisere himmelen ned til jorden. For 800-900 år siden var dette den altoverskyggende meningen med livet for datidens kirkeledere og for menneskene som fulgte dem. Måtte det også være likeens nå og alltid og i all evighet.

Hektiske tider for biskopen

For mange, mange uker siden tipset pater Piotr meg om at jeg måtte skrive et brev til biskop Bernt Eidsvig og be om lov til å bli opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Pateren sa også også at brevet burde sendes like etter påske, for med ett er mai måned her, og da skal biskopen reise rundt til alle menighetene i Sør-Norge og Trøndelag for å ferme ungdommene.
Med andre ord: Biskopen bør ha min anmodning i posten før sommeren, og skal det ha noe for seg, må han få brevet før serien med konfirmasjoner starter.
Så i dag bega jeg meg i vei. Tok meg fri fra kontoret i 20 minutter og dro inn til Posten i Askim sentrum. Jeg kjøpte frimerker til brevet til biskop Bernt og til brevet med kopien som jeg samtidig sendte til pater Piotr. Som om det var en høytidelighet slapp jeg brevene omhyggelig ned i kassen for A-post. Klokka var ett minutt på ti.
I bilen tilbake til jobben hørte jeg nyhetene på radioen, og da var det sannelig skjedd en del siden sist her i kongedømmet. Nå har også Trondheim fått sin katolske overgrepssak, en gammel men ganske grov affære, og biskop Bernt ble sitert sammen med henvisninger til Adresseavisen.
Vel tilbake på kontoret, ikke lenger så sikker på om min tur til Posten hadde vært betimelig eller ikke, fant jeg fram adressa.no og leste alt som til da hadde framkommet om saken. Nettsiden ble stående åpen på skjermen min resten av dagen, og oppdateringer veltet inn mange ganger.
Det har ikke vært noen lett dag for noen, og minst av alt for biskop Bernt, antar jeg.
Selvbebreidelsen tok tak i meg ved lunsjtider, og jeg lurte fælt på om jeg burde ile tilbake til Posten og få stanset brevet slik at den sindige biskopen kunne få ro til å besvare henvendelsene fra media i stedet for å få brevet med min fattige anmodning i posten i løpet av morgendagen. Jeg var fortvilt og skamfull.
Gradvis grydde imidlertid en annen tanke hos meg, en alternativ måte å se det hele på: Jeg for min del har i lang tid gledet meg til å sende anmodningen om å bli opptatt i Kirken. Kanskje biskopen på sin side blir ørlite grann glad over å få et brev fra en vaskeekte Catholic wannabe i denne tiden da alle vil Kirken til livs og later til bare å vente på at Vatikanet faller. Min henvendelse danner en maksimal kontrast til alt som sies og skrives på norsk om Den katolske kirke nettopp i dag; mon tro om ikke biskopen aner en viss fryd over det uvirkelige i brevet som er stemplet i Askim og har hans navn og adresse skrevet med en ultrarapid og kaotisk håndskrift på konvolutten.
Gledelig eller ikke: Jeg har sendt min anmodning, og den inneholder ikke ett eneste ord om overgrepssakene. Jeg ber for biskop Bernts kontakt med pressen i disse dager, langt mer enn for reaksjonen på min anmodning.

Nå også i Smaalenenes Avis

I dag, 6. april, brakte Aftenposten en stor reportasje om overgrepssakene i Den katolske kirke, og det var fokusert på at Kirken i Østerrike opplever "en bølge av utmeldelser".
Som om Aftenpostens oppslag ikke var nok å fordøye ved frokostbordet, møtte jeg også lederartikkelen i lokalavisen, Smaalenenes Avis, som tok opp samme tema. (Lederartikkelen i Smaalenenes Avis legges ikke ut på nettet før tidligst dagen etter, derfor kan jeg ikke linke til den ennå....)
Lokalavisens lederartikkel fikk meg til å forstå at det er på tide selv for meg å skrive noen linjer om temaet. Jeg har forsøkt å berøre det før, men saken vokser hele tiden og får stadig nye aspekter. Det som særlig har vært førstesidestoff etter mitt ringe innlegg her på bloggen den 11. mars, er Pave Benedicts befatning med en omfattende sak i USA som han i sin tid som kardinal ikke grep inn overfor.
Under mitt opphold i Roma i påsken figurerte Paven i egen ramme på forsiden av de største avisene hver dag, og i hjørnet på rammen sto noe slikt som "Overgrepssaken i Kirken", omtrent som vignetten til en føljetong. Avisenes førstesider var ikke noe hyggelig syn.
På Den katolske kirkes norske nettsider finnes en lang liste over saklige artikler som omtaler temaet, herunder biskop Bernt Eidsvigs pressemeldinger og preken om saken.
For meg er det mer enn nok å henvise til biskopens kloke utsagn om de utspill og kommentarer som har kommet både fra kritikernes og Vatikanets side. Jeg for min del kan bidra med svært lite, og skandalene endrer ikke på noen måte mitt forhold til Kirken og mitt ønske om å tilhøre den. Dette er ikke noe trosspørsmål, det er kun et spørsmål om sorg over menneskers ufullkommenhet.
En god kollega var innom meg på kontoret i dag, pekte på min bordkalender med bilder av Pave Benedict og sa: "Han sliter litt for tida, hører jeg."
Utsagnet var sagt i vennlighet overfor meg, men med en viss forventning om å høre mitt syn. Jeg refererte dagens oppslag i Aftenposten og sa som sant var: Verdenspressen ventet seg en avklarende uttalelse under messen på Petersplassen første påskedag. Dette vitner om dårlig kjennskap til Den katolske kirke og årets høytider: Påskedagsmessen er den viktigste i året, og Paven ville aldri finne på å komme med en dagsaktuell, kirkepolitisk uttalelse i den forbindelse. Alt til sin tid. Påskefeiringen og messen på Petersplassen først. Deretter kommer de grep som må tas i sakens anledning. Ingen av sakene fant sted i går, for å si det slik. Derfor vil det være overilt å reagere på så alvorlige saksforhold nærmest på stående fot. Den Hellige Stols handlemåter pleier å være tuftet på atskillig mer dyptpløyende utredninger og vurderinger enn hva det moderne pressekorpset forventer.

Det var godt og tillitvekkende å lese i biskop Bernts preken ved Oljevigselsmessen den 30. mars: "Jeg skal spare dere for detaljene, men han [Pave Benedict XVI, min anm.] har mer enn noen av sine forgjengere på pavestolen og i troskongregasjonen gjort sitt for å rydde opp og for å forbedre rutinene i denne type saker."
Et slikt utsagn gir grunn til å kunne stole på at de rette og tilstrekkelige prosesser blir satt i gang for å rydde opp under Pavens ledelse. Det finnes ikke forsvar for de handlinger som er begått dersom anklagene er sanne. Om Kirken viser overgrepssaken imidlertid ikke annet enn at den har feilbarlige mennesker i sine lederposisjoner, folk som har minst like mye skyld å be om tilgivelse for som alle menneskene de er satt til å lede.

Om å bli katolsk

Se nøye på dette bildet! Det viser en liten klase med hengelåser som er fastlåst dels i hverandre, dels i smijernsrekkverket på en bro. På hver hengelås er det skrevet to navn med vannfast tusj.
Bildet er tatt på broen Ponte Sant' Angelo i Roma, og det er elven Tiberen (Tevere) som skimtes i bakgrunnen.
Men altså: En samling fastlåste hengelåser med navn i sort eller blå tusj. Langs rekkverket på hele broen, som er stengt for biltrafikk, henger slike store og små samlinger av hengelåser. Enkelte klaser teller mange titalls låser.
Dette er symboler på hemmelige forlovelser, dype og inderlige kjærlighetsløfter mellom to elskende. Skikken er kanskje forholdsvis ny - hengelåsene ser i hvert fall nye ut - men den er ikke desto mindre utbredt: Et kjærestepar vandrer sammen ut på broen, skriver sine navn på en medbrakt hengelås, gir hverandre private løfter, låser fast låsen i rekkverket og kaster nøklene i Tiberen.
Kan det gjøres stort mer romantisk? Ved Fontana di Trevi finnes enkelte lignende opphopninger av hengelåser, men vannet i fontenen representerer trolig ikke et så evig gjemmested som elvebunnen i Tiberen.
Jeg kjenner ikke til at en lignende skikk foregår i Norge, eller noe annet sted enn i Roma for den saks skyld, men jeg vet slett ikke alt som folk foretar seg i verden. Poenget er at denne mer eller mindre nyskapte tradisjonen foregår i stor skala i Roma, og spørsmålet er hvorfor nettopp der? Hva er det som gir elskende par ideen til et så bokstavelig talt dyptloddende symboluttrykk for sin gjensidige kjærlighet?
- - -
Dette blogginnlegget handler om å tilegne seg mer enn Den katolske kirkes lære og historie. Det handler om å utvikle en tenkemåte, en sans for symbolikk og representative uttrykkformer som vi i vårt verdslige, blaserte, post-protestantiske Norden ikke har lært oss, et syn for handlinger med dobbel bunn, en hverdagens poesi som her hos oss aktes for intet.
La meg bringe ytterligere tre slike beretninger fra Roma, Den evige stad, Pavens bispesete. Dagens innlegg ligger an til å bli det lengste noen sinne på denne bloggen, og det sier ikke lite.

Her kommer neste beretning:
I gaten Via dei Serpenti, som strekker seg gjennom bydelen Monti fra den monumentale gaten Via Nazionale og ned til Via Cavour, ligger den lille lokalkirken Santa Maria ai Monti. Jeg skrev om denne kirken den 27. september i fjor. Den gang var den ene ytterveggen dekket av stillas og presenning i forbindelse med oppussing. Nå, i slutten av mars i år, var vedlikeholdsarbeidet ferdig, og veggen lyste med nytt mursteinsdekke og et totalrenovert bilde av Monti-områdets Madonna.
En kveld spaserte min kone og jeg oppover gata langs kirkeveggen, og mot oss på fortauet kom en dame i 40-årene. Like før hun var på høyde med Maria-figuren på veggen, gjorde hun korsets tegn opp mot Marias lysende glorie, og på vakkert, italiensk vis kysset hun etterpå fingrene som hadde laget korstegnet.
At hun på veien møtte oss, et middelaldrende par turister, spilte ingen rolle. Hennes møte med Madonna-bildet på veggen var så mye viktigere, så helt umulig å passere uten å vise denne formen for ærbødighet, tillit, takknemlighet og tro.
Slike uttrykk kikker jeg ofte etter når jeg besøker land med overveiende katolsk befolkning, og tegnene uteblir aldri. Folk som er oppvokst med Jomfru Maria og helgenene som alltid tilstedeværende støttespillere, møter ofte påminnelser om de helliges eksistens og bidrag i hverdagen. Som katolikker har de et helt register av uttrykkformer for å vise sin erkjennelse av de helliges medvirkning.
Det er dette som for meg representerer katolsk tenkemåte, katolsk atferd, katolsk mentalitet, katolsk trosutøvelse.
Jeg er på vei mot min konversjon for å bli katolikk. Samtidig ønsker jeg å bli katolsk. Dette går dypere enn katolikk-identiteten. Den katolske tenkemåten er et uttrykk for virkelighetsoppfatningen og verdensbildet. Dette utvikles ikke gjennom litteratur eller kurskvelder, men gjennom modning etter observasjon og fortolkning. Og det tar tid.
- - -
Palmesøndag i Roma bød på utallige møter med folk som bar på olivengrener. Vi så dem på vei til eller fra kirke på formiddagen, men vi observerte framfor alt at folk bar på sine olivengrener hele dagen. På T-banen, på restauranter og kafeer, på gatene og piazzaene, i parken rundt Villa Borghese og på vei hjem til hus eller hotell: En kort eller lang kvist fra et oliventre, med de smale, grågrønne bladene stikkende stivt oppover langs selve kvisten, ble båret synlig sammen med håndveske, bærepose, mobiltelefon, drikkeflaske eller uten noe annet i hånden.
Det imponerende var at kvistene ble båret av menn og kvinner i alle aldere. En gruppe unggutter på T-banen unnså seg ikke for å gå med hver sin olivenkvist synlig for alle og enhver, som en dekorasjon og et kjennetegn på linje med hettegenserne, saggebuksene og capsene som de stilmessig hadde på plass.
Det å bære en olivengren på offentlig sted er utvilsomt et tegn på at man vet og tilkjennegir at man vet at det er palmesøndag. Kun denne dagen er det rimelig å se folk dra rundt på én enkelt slik kvist, og kun i land hvor det er betydningsfullt å vise at man erkjenner dagens spesielle karakter, kan man se folk praktisere denne skikken.
At det var like utbredt blant ungdom som blant voksne og eldre, imponerte oss. Det vekket oss, simpelthen! Her var vi midt i et folkeferd som ser det som et uttrykk for god oppførsel å bære en minst halvmeterlang olivenkvist i hånda under en byturpå palmesøndag. Det er katolsk, ganske enkelt, rett og slett katolsk, og jeg er stum av beundring over Kirkens stilling hos Italias folk.
- - -
Lørdag 27. mars var dagen for den siste i en lang rekke forestillinger der operaen La Traviata av Giuseppe Verdi skulle framføres i en kirke. Vi liker opera, og vi liker å oppleve noe høyverdig når vi er på ferie, så vi skaffet oss billetter og møtte opp.
Køen for å komme inn og kapre seg en best mulig plass på de unummererte setene var lang da vi var på plass en halvtime før forestillingen. Kirken hvor operaen skulle framføres, heter San Paolo Entro Le Mura, altså Paulus-kirken innenfor murene, en relativt liten kirke som ikke må forveksles med den enorme Paulus-kirken utenfor murene.
Jeg var i utgangspunktet litt spent på hvordan kirken skulle være utsmykket, for det er ikke vanlig å bruke katolske kirker til noe så verdslig som en operaforestilling. Snart viste det seg at San Paolo Entro Le Mura er en anglikansk kirke, beliggende på Via Nazionale et par hundre meter fra Piazza Rebubblica; se bildet til venstre.
Interiøret i kirken var en god del enklere enn det vi er blitt vant til å se i katolske kirker. Noen Maria-figur med tilhørende bønnestol og lysestaker var ikke å se. Heller ikke noe tabernakel ved alteret. Vegger og tak var i hovedsak uten dekorasjoner, men hvelvingen bak alteret viste mosaikker med bibelske motiver, og en linje med tekst fra Bibelen var plassert på tvers mellom mosaikkbildene. Teksten viste begynnelsen av 1. Mosebok på hebraisk fra midten og mot venstre, mens begynnelsen av Johannesevangeliet var skrevet på gresk fra midten og mot høyre. På den måten møttes den gammeltestamentlige og den nytestamentlige skapelsesberetningen midt i hvelvingen bak alteret.
Publikum kom på plass, og ikke én gjorde korsets tegn eller knelte eller oppførte seg på andre måter som er vanlig når man stiger inn i katolske kirker. I pausene mellom aktene var det livlig prat i benkeradene, og da operaen var slutt, brøt en endeløs applaus løs.
Dette hadde ikke kunne skje i en katolsk kirke. Det er nærmest fysisk umulig fordi utsmykningen i kirken har en annen symbolsk tyngde enn den hadde i den anglikanske - og altså reformerte - kirken hvor La Traviata ble framført denne lørdagskvelden. I en katolsk kirke oppbevares dessuten konsekrert brød og vin, som dermed har inntatt skikkelsen av Jesu kjøtt og blod, men dette kan teoretisk sett være fjernet fra tabernakelet i anledning et eventuelt annet arrangement.
Men spørsmålet er: Hvordan skal vi forstå symbolvekten av bilder og figurer i katolske kirker til forskjell fra det som gjelder i de reformerte? Den katolske kirkes katekisme sier at helgenbilder ikke skal tilbes som bilder, men at de skal bidra til å hjelpe oss å konsentrere tanken om den vi henvender oss til, og de skal minne oss om hva den enkelte helgen står for av kvaliteter og egenskaper.
Katekismens avsnitt 2132: "For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet", og "den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt".
De helgener som er avbildet i et kirkerom, tilkommer altså ære fra dem som betrakter bildet. Det betyr at dersom en flokk mennesker samles i et kirkerom i en annen hensikt enn å ære de hellige som er avbildet i kirken, blir helgene passivt og indirekte vanæret fordi de tilstedeværende neglisjerer helgenbildene til fordel for den målsetting de er samlet om.
Dette er katolsk syn, katolsk måte å ære avbildede personer på. Dette synet er ikke forenlig med de reformertes syn, der avbildede personer fortrinnsvis er bibelske personer avbildet i kunstnerens forestilling om en bibelsk episode. I reformerte kirker er bildene dermed en dekorasjon med bibelsk innhold. Bildene og personene på dem er dermed verken hellige eller ærbare i seg selv.
Dette er trolig grunnen til at hvem som helst kan valse inn i en reformert eller protestantisk kirke, prate og le høylydt og ikke respektere andre størrelser enn de menneskene som kommer til kirken for å tale, lese, synge eller opptre for alle de andre.
Jeg har skrevet det før: En katolsk kirke er aldri tom. En avbildet, avdød person i kirken mottar de tilstedeværendes ære. Et bilde eller en statue i kirken er derfor ingen likegyldig gjenstand, ikke bare et verk av kunst eller kitsch, men en representasjon av en ærbar person.
Forskjellen er egentlig enorm og uoverstigelig, og den forklarer hvorfor en opera - som gjerne har en aldeles latterlig, meningsløs handling - kan framføres i en reformert kirke, men ikke i en katolsk.

Dette synet på symboler og symbolbruk er blant tenkemåtene jeg ønsker å utvikle som del av en katolsk mentalitet. Dette vil gjøre meg til en katolsk mann, ikke bare til en katolikk. Begrepet "katolsk i hodet", som er et begrep fra norsk litteratur og som er forklart i et nesten 2 år gammelt innlegg i en glimrende blogg av samme navn, får dermed posisjon som en målsetting, et attråverdig utviklingsstadium. Å reise i land med hovedsakelig katolsk kirketilhørighet er derfor noe av det mest lærerike og utviklende jeg kan gjøre. I de neste månedene håper jeg mine opplevelser hittil vil vokse i meg slik at jeg til slutt ikke bare blir en fullverdig del av Kirken, men slik at også Kirkens katolske tenkemåte og forståelse blir en del av meg.