Det annet Vatikankonsil og jeg

En bokpakke kom i posten i dag. Hadde bøkene vært større, hadde de utgjort en hel liten haug på bordet, og de ville vært en bør å få med hjem. Bøkene i pakka var imidlertid små og tynne, og de fleste hadde myk perm. Felles for bøkene var at de stammer fra eller handler om Det annet Vatikankonsil.
Mange ganger har jeg tenkt over dette at mens jeg var en smågutt i førskolealder, dog gammel nok til å bli fulgt til søndagsskolen på et luthersk bedehus, var verdens viktigste og dyktigste katolske teologer samlet i Roma i år etter år. Det som kom ut av samlingen, var en universell fornyelse av Den katolske kirke.
I løpet av disse snart to årene som jeg har vært opptatt av å tilegne meg Kirkens lære, er det arven etter Det annet Vatikankonsil - VatikanII - jeg har lært å kjenne. Jeg har samtidig oppfattet at denne arven har sine kritikere og motstandere, men jeg hører ikke med blant disse. Tvert imot; den Kirken jeg har lært å kjenne og som har tiltalt meg så ettertrykkelig, kan takke nettopp VatikanII for sin nåværende form og utførelse.
På bildet over denne teksten er det to bøker jeg har eid en god stund. Den ene har tittelen "Kirken" og kalles oftest "Lumen gentium" etter de to første ordene i den latinske teksten. Den andre heter på norsk "Om Guds åpenbaring" og går i katolsk sjargong under navnet "Dei verbum". Jeg har hatt stort utbytte av å lese disse to skriftene. De er ført i et vakkert, opphøyd språk og er både oppbyggelige, fromme og dogmatiske. Dette er grunnen til at jeg ville eie alt som ennå kan oppdrives av norskspråklige publikasjoner fra VatikanII.
Disse heftene er kortfattede og små og derfor overkommelige å lese. Jeg har i samme slengen skaffet biskop John Willem Grans egen beretning fra VatikanII, "Oppbrudd og fornyelse". På denne måten håper jeg å kunne lese meg til en bredest mulig forståelse av de vedtak og erkjennelser som konsilet jobbet seg fram til.
Kanskje er de mer eller mindre berømte teologene og kirkeledernes drøftelser gjennom første halvdel av 1960-årene litt fjerne når det kommer til stykket, men den katolske messen ville ikke hatt sin nåværende form hvis det ikke var for konsilets beslutninger. Det er derfor dette enorme og langvarige kirkemøtets behandling av saker fascinerer og opptar meg.
Jeg hadde faktisk dette i tankene i en aktuell situasjon så seint som i går kveld, under messen i min hjemlige, katolske kirke. Jeg satt og lyttet til ordene under offertoriet og opplevde som så mange ganger før at et lys ble tent og en sannhet falt på plass. Denne gangen var det Kirkens respektfylte omtale av vinen som gikk til hjertet i meg:
"Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk."
Det virkelig ingen ubetydelighet av et næringsmiddel som pateren håndterer der oppe ved alteret. Under konsekrasjonen sier han videre:
"Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft så de må bli for oss vår Herre Jesu Kristi legeme og blod."
Vinens posisjon falt endelig på plass, og min samvittighet overfor vinelskeren i meg ble lettere - ja, den ble nesten vektløs i løpet av den eukaristiske liturgi.
Om en uke skal jeg møte til den siste samtalen med pater Piotr før konversjonen gjennomføres. Han inviterte vennlig til dato og klokkeslett og ga tilbud om både oppsummering, repetisjon av konversjonsritualet og mulighet til skriftemål. Pateren er en moderne menighetsprest, helt etter intensjonene i VatikanII såvidt jeg kan forstå. Derfor ser jeg fram til enhver mulighet til å prate med denne mannen, min mentor innenfor Kirken.
Dagene framover synes allerede stappfulle av begivenheter. Jeg vet ikke når jeg får tid til å lese de mange små heftene fra VatikanII og biskop Grans bok, men bøkene finnes nå i hylla og jeg har resten av livet på å fortsette vandringen innover i Kirken. Også tiden etter konversjonen skal gi mulighet til utvikling og vekst. Jeg har så mye å se fram til!

Gemütlichkeit

Mange ganger i de siste to årene har jeg latt meg forundre og begeistre over hendelser og episoder som har overgått enhver forventning og som ofte har opptrådt i stim innenfor en tidsbegrenset, intens periode.
Tirsdag 28. september 2010 ble en slik dag.
På forhånd har jeg latt bloggens lesere få innblikk i mine gjøremål i begynnelsen av denne uka, nemlig å delta i et seminar på fergen Color Magic, og at jeg håpet å få sjanse til å besøke en katolsk kirke under de fire timene med landligge i Kiel.
Dette ordnet seg uten problem. Før avreise hadde jeg tatt rede på hvor i sentrumsområdet det finnes katolske kirker. Da vi var kommet i land og noen av mine medreisende hadde funnet en utendørs ølservering, oppga jeg et påskudd for å vandre i vei på egen hånd.
Kanskje var det en seier for min målrettede organisering av formiddagen, og kanskje var det en triumf for min individualisme og særhet – eller var det kanskje begge deler? I hvert fall satt jeg i ro i St. Nikolaus-Kirche da kirkeklokkene i byen slo tolv.
Kirken var åpen og tom. Det var uendelig godt å bruke langsom tid der inne midlertidig fristilt fra det faglige og sosiale fellesskapet ved seminaret. Kirken virket moderne og var preget av tysk nøkternhet. Her rådet den Gemütlichkeit som er så typisk for tysk samhandling: En respektfull, korrekt og bare passe åpen holdning til omgivelsene for å kamuflere det alle vet, nemlig at det i siste instans er individet som er viktigst.
Den tyske, katolske St. Nikolaus-Kirche i Kiel oppsummerer denne velkjente Gemütlichkeit. Den femdelte altertavlen og de fjorten ganske store korsveibildene på langveggene taler direkte til den enkelte, men lar responsen foregå i det indre.

Kirkens eneste sidealter er viet Jomfru Maira og hennes rolle som sørgende mor, uttrykt i en liten kopi av Michelangelos Pietà fra Peterskirken i Roma. Jeg brukte en del tid ved dette sidealtereret.
På veien ut nappet jeg med meg et eksemplar av menighetsbladet og nikket broderlig til en dame som var på vei inn i kirken idet jeg var kommet ut. Hun nikket smilende tilbake.
I de neste minuttene tenkte jeg på hvilken form for fellesskap som i det lange løp betyr mest, enten den ordløse, nikkende og smilende forståelsen med den fremmede damen på vei inn i kirken etter meg, eller det ironisk glisende brorskapet med mine tørste medreisende som jeg gjenfant like etterpå, ikke helt utørst jeg heller. Relasjoner finnes i like stort antall og i like mange kvalitetsgrader som det finnes medmennesker.
- - -
Ja, jeg klarte å presse inn et kirkebesøk i lunsj- og landlovpausen under seminaret. En rekke mindre og ikke spesielt betydningsfulle observasjoner og opplevelser inntraff i timene som fulgte. Det vil føre for langt å spesifisere disse hendelsene, men samlet føyde de seg inn i rekken av merkverdige sammentreff som hendte meg denne dagen.
Under den offisielle avslutningen av seminarets fagdel noen timer senere, presterte jeg til og med å vinne en av sponsorgavene i gevinst samt selve hovedgevinsten, begge deler trukket helt tilfeldig blant seminarets 430 deltakere.
Hva mer kan en mann som jeg vente av en annerledes arbeidsdag? I betalt lunsjpause fikk jeg besøke en katolsk kirke, deretter observerte jeg folk og hendelser med et eget klarsyn, og til slutt vant jeg 2 verdifulle gevinster til min arbeidsplass i et lotteri der jeg hadde bidratt bare med mitt navnetrekk.
Tirsdag 28.09.10 ble dermed en av disse få dagene i livet da gavene fra Forsynet er så høyt hevet over forventningene at jeg bare må bøye kne i takknemlighet og undring.

Utenlands

I ettermiddag har jeg scrollet gjennom en del digitale bilder jeg har liggende på PCen. Da jeg hadde sett igjennom alle bildene fra en utvidet helgetur til Lisboa våren 2007, slo det meg hvor umulig det var å finne bilder fra portugisiske katedraler i min lille samling. Kirkespir som avtegner seg mot himmelen finnes det en del av på oversiktsbilder oppe fra festningen eller fra den halsbrekkende heisinnretningen ved Bairro Alto. Monumentet over oppdagelsesreisene er fanget inn med kameraet mitt fra alle tenkelige vinkler, og de gule trikkene ses på en rekke gatebilder, slik som over denne teksten. Det merkelige slottet i Sintra er behørig avfotografert, men kirkelig interiør glimrer ved sitt fravær.
Jeg begynte å tenke at vi kanskje ikke besøkte noen kirke under den turen, kona og jeg, men det stemmer ikke helt. Jeg har et klart minne om at vi gikk inn i en kirke en kveld, satte oss ned i noen få minutter, og ute på gata like etterpå støtte vi på selveste professor Jon Bing. Det var det viktigste minnet fra kirkebesøket.
Mappen med bilder fra Budpest våren 2008 viser samme åndelige ensidighet: Bygningsfasader og bruer, parker og slott, Donau sett fra Buda-høyden og Szechenyi-badet i froskeperspektiv ruller over skjermen, men ikke et eneste kirkeinteriør.
Både Portugal og Ungarn er i hovedsak katolske land, og kirker finnes i hopetall i alle deler av landenes hovedsteder, så hvordan kunne det være mulig at jeg for såpass kort tid siden gikk uinteressert forbi alle kirkebygg? Jeg har nesten glemt hvordan jeg bevisst må ha sjaltet ut kirker som mulige besøksmål og i hvert fall som fotoobjekter på de siste årenes storbyferier. Det er oppsiktsvekkende.
Kanskje har min dragning mot Den katolske kirke ikke vært så sterk fra begynnelsen. Den må nemlig ha startet før Budapest-oppholdet i mars 2008. Sannsynligvis var den bare en nysgjerrighet, en fornemmelse av undring og uventet interesse i dypet av mitt indre, nesten pre-bevisst. I løpet av de sju månedene fra mars til oktober 2008 har dragningen vokst til et behov, og i dag, to år senere, har den ført til en beslutning og en nært forestående endring av livskurs. Også dette er oppsiktsvekkende.
Den tilsynelatende mangelen på sammenheng mellom mine bildeserier fra Lisboa og Budapest på den ene siden og kunngjøringene under dagens messe i Mariakirken i Askim reiser en serie spørsmål som bare kan besvares av meg selv og kanskje av den som har fulgt denne bloggen med særskilt interesse fra første dag. Under messen i dag kunngjorde nemlig pateren at det om to uker vil bli opptakelse i menigheten ved at Inventus (her sa pateren mitt virkelige fornavn) skal gjennomgå ferming og inntrede i Kirkens fellesskap. Det ga meg en første, pirrende føling med høytiden under seremonien som jeg ser fram til med økt spenning.
Jeg har sørget for å gjøre pateren orientert om at jeg ikke er helt lett tilgjengelig i de neste to ukene. En del jobbmessig og privat reisevirksomhet venter meg, men jeg har til hensikt å komme til messe her hjemme på de to kommende onsdagene. Her vil jeg trolig kunne drøfte de siste forberedelsene med pateren.
I morgen drar jeg av sted til Kiel. Det skal foregå en stor, pedagogisk konferanse om IKT-verktøy for skolene på Color Lines krysning til Kiel i morgen og på returen tirsdag, og vi er en liten gjeng fra Askim som kommer til å delta.
Enda jeg har vært i Kiel noen ganger før, og enda fergeturen gir bare noen få timer i land på tysk jord, har jeg for lengst undersøkt hvor jeg skal finne en katolsk kirke i byen. Det gjenstår å se om jeg finner mulighet til å kikke inn og søke ro fra konferansen i en kort stund i den tiden som gis til å spise tirsdagslunsj på egen hånd, men i så fall skal jeg dokumentere kirkebesøket med bilder. Kiels varehus, torg, havneområde og gjennomfartsveier har jeg sett og fotografert før. Nå er det andre severdigheter som er mer interessante.

Ingen sensasjon

Oftere og oftere forsøker jeg å minne meg selv om at min forestående konversjon ikke er noen sensasjon for andre enn meg selv. Jeg ser meg iblant tilbake bare for å konstatere at det jeg husker å ha vært med på i det siste, faktisk har funnet sted. Det er da jeg rammes av vantro undring over at det er jeg som har gjennomgått denne endringen og som nå er meget nær å stige inn i fellesskapet av verdens katolikker.
Dette fortoner seg i slike øyeblikk som en sensasjon uten sidestykke, men virkningen kan bare ses i mitt eget liv og hos de få personene som jeg forholder meg til i den mest private nærhet. Utover dette er det - heldigvis - ingen sensasjon at en etnisk nordmann i voksen alder velger å bli katolikk.
Det er ingen sensasjon av den grunn at konversjonen vedkommer svært få. Utad i samfunnet er det nesten som et tilbakeskritt, et utslag av sviktende rasjonalitet. Sensasjonen forblir innenfor privatsfæren, og skulle nyheten om konversjonen slippe ut til en større krets, er man på ingen måte sikret å få beholde inntrykket av å gjennomleve en sensasjon i ens egen mikrotilværelse.
Dette må jeg iblant forklare meg selv slik at jeg ikke skal miste av syne min ringe posisjon i verdensaltet.
Samtidig dukker det iblant opp hendelser så forunderlige at jeg må lure på hvem som egentlig har styringen. Selv har jeg ikke oversikt og framsynthet nok til å påvirke mitt eget liv på slike overordnede måter som jeg noen ganger opplever. Evnen til å oppdage strukturer på et høyere plan er blitt kraftig utviklet hos meg i de siste halvannet eller to årene, en innsikt som har gitt meg enda mer undring og økt takknemlighet.

Jeg kom over ei bok i en av hyllene her hjemme i går. Den står i den innholdsrike samlingen av svenskspråklige bøker, og jeg vet godt at jeg har lest den. Jeg må ha kjøpt den sensommeren 2008, altså noen måneder før jeg gjennomførte mitt aller første besøk ved en katolsk messe.

Boka heter "De tre tornrummen" og er en samling intervju med 6 kristne, svenske forfattere. Intervjuene er skrevet av Lennart Göth. Jeg har åpenbart nevnt boka en gang tidligere på denne bloggen, nemlig 07.04.09. I dag derimot, forundrer det meg enormt at jeg gikk til innkjøp av ei slik bok en god stund før dragningen mot Den katolske kirke tok overhånd i mitt liv. Kanskje var det avgjørende for kjøpet at jeg hadde kjennskap til 4 av de 6 forfatterne fra før. Ja, dette synes som den mest sannsynlige grunnen til at boka ble kjøpt, men det må samtidig ha vært noe annet, en nysgjerrighet som var pirret fordi den store Torgny Lindgren, som jeg har nevnt flere ganger her på bloggen, er blant intervjuobjektene.

På side 85 i boka får han spørsmålet: "Men du har sagt: 'I någon mening är jag ju religiös.'" - Og Lindgrens svar lyder: "Ja, ja. Jag är ju katolik."

Dette er sterk lesning, for Lindgren er kjent for å behandle sin katolske tro med stor diskresjon.

Senere i interjvuet, på side 96, forteller Torgny Lindgren følgende slående historie, og da jeg leste dette om igjen tidligere i dag, oppdaget jeg med ett hva som er selve sensasjonen, nemlig en skjerpet observasjonsevne:

"Jag skrev en liten roman som heter "Ormens väg på hälleberget", och den berättelsen slutar med ett väldigt jordskred. En liten stuga sopas med i skredet och begravs. Och när jag skrivit den och lämnat den på förlaget körde jag upp till mina föräldrar längs inlandsbanan och hade bilradion på. Jag rattade in de lokala nyheterna efter det att jag for förbi olika platser. Och när jag var någonstans vid Åsele så berättades det i en nyhetssändning om exakt detta jordskred. Det var väldigt...."

"Du får akta dig för vad du skriver. Du kanske framkallar det."

"Ja. Nej, så kan ju universum inte vara inrättat. Det är väl så att ens observans skärps, att man lägger märke till det man inte hade lagt märke till innan."

Storheten i slike observasjoner etterlater oftest bare et personlig inntrykk, ingen applaus og ingen prinsesseoverskrifter. Kraften i opplevelsene forblir en uforklarlig privatsak.

Så også med min konversjon, ifølge statistikken én av hundre dette året. I dag var det dette som falt på plass som tema på denne bloggen, en sammenheng og en slutningsrekke som ikke var på plass før i de siste minuttene forut for skrivingen. Enda en gang har Torgny Lindgren bidratt til å tilføre meg innsikt og aktelse for det katolske univers. Det startet i 2007 med at jeg i ren interesse for mat og drikke kjøpte en roman med den forlokkende tittelen "Norrlands akvavit".

Ordenene

Jo mer jeg har blitt kjent med Den katolske kirkes indre liv, jo mer har jeg blitt oppmerksom på ordensvesenet og betydningen av å tilhøre en orden for dem som har viet sitt liv til Kirken.
Ennå vet jeg så uhyggelig lite om alt dette, men det er godt å se framover og vite at det fins en mengde felter hvor jeg i all framtid kan øke mitt kjennskap og mine kunnskaper. Ordenene innenfor Kirken blir et av flere satstningsområder for min kunnskapsvekst.
De ulike ordenene har oppstått på forskjelliger tider i historien. De har navn etter en helgen eller et symbol som er spesielt viktig for ordenens ideer.
Jeg har iblant forsøkt å finne paralleller innen lutherske kirker, men det tror jeg ikke er mulig. Om vi betrakter f.eks. de forskjellige misjonsorganisasjonene innenfor Den norske kirke, ser vi at de skiller seg fra hverandre med små, teologiske tolkningsforskjeller.
Lite vet jeg, men mitt inntrykk er at forskjellene mellom de katolske ordenene dreier seg mer om idealer enn om teologi. Alle er de del av den samme Kirken med den samme katekismen og den samme messen.
Derimot legger de ulik vekt på forhold som fattigdom, taushet, urte- og grønnsakdyrking, sosialt bistandsarbeid og opplæring. Jeg har forstått det slik at katolske prester har vært gjennom en fase som munk i et ordensfellesskap under opplæringen og forberedelsen til prestegjerningen.
Jeg innser nytten og den livsnødvendige støtten som ordensbrødre kan gi hverandre i denne fasen. Det kan ikke være lett å være ung teologistudent og se fram mot et liv i sølibat og materiell enkelhet. Ved inngangen til en slik karriere, om vi skal bruke et slikt verdslig uttrykk, må ordensfellesskapet være av helt avgjørende betydning for å finne mening og støtte til veien videre. Kanskje er det også nettopp innenfor ordensfellesskapet at de eldre brødrene - eller søstrene i nonneordener - kan bidra til å avgjøre om en novise egner seg til et livslangt kall som søster eller broder, eller om en lettere form for livsstil er mer safe i visse tilfeller.
Alle de viktigste ordenene har både munk- og nonnefellesskap, har jeg forstått. Samtidig er det flere ordener som bare opererer overfor ett av kjønnene.
Det som har gjort meg oppmerksom på ordenstilhørigheten hos de ulike prestene og nonnene jeg har lest om, er forkortelsen som ofte oppgis umiddelbart etter etternavnet. Vi finner f.eks. O.F.M. etter fransiskaneres navn. O.P. er forkortelsen som brukes av dominikanere. S.S.C.C. betegner tilhørighet i ordenen med det morsomme navnet picpus-fedrene, og bak forkortelsen O.M.I. skjuler oblatfedrene seg. Forkortelsene er basert på latinske ordensnavn, og ofte består forkortelsen av langt færre bokstaver enn det er ord i ordensnavnet.
På flere måter er det mulig å se forskjell på medlemmer av de ulike ordenene. Fransiskanerne er lett kjennelige på sine brune kutter med lang, spiss hette hengende på ryggen. Dominikanerne kler seg i off-white, og oblatfedrene, som den kjære pater Piotr tilhører, har en flott, sort kappe uten hette og et stort messingkors festet som en dolk i beltet.
Jeg synes en ordensbror i full utrustning tar seg imponerende ut rent visuelt, og når jeg i samme øyeblikk tenker på hva en mann gir avkall på for å kunne tilhøre en orden, øker min respekt og beundring ytterligere.
Jeg ser fram til å lære mer om ordenene og deres betydning i det enkelte medlems liv. Slik det forholder seg for øyeblikket, er jeg bare tilfreds med å konstatere at det fins et rikt spekter av ordener, og de gjør en seriøs og nødvendig innsats for alle som ønsker å vie sitt liv til Kirken. Herfra går det an for meg å lære mye mer om dette viktige temaet.
- - -
Bildet øverst: Et pilegrimsfølge på vei til Den svarte Madonna i Częstochowa med en brunkledd fransiskaner i bakerste rekke.

Tilhørighet

I disse dager er pateren i min lokale, katolske kirke ikke å treffe. Han skulle på retrett i 12 dager fra 13. september, lød beskjeden som ble gitt under kunngjøringene ved messen dagen før.
Jeg unner den gode pater Piotr all mulig tid til å hente seg inn, samle styrke til sin gjerning og bygge opp fornyet godhet og velvilje overfor rufsete menighetslemmer som f.eks. meg.
Samtidig kjenner jeg et intenst savn etter pateren. Jeg innser at han representerer Kirken i mitt liv. Han er dens forlengede arm med den hånden som jeg billedlig talt har vært avhengig av å kunne holde i gjennom min stadig sterkere tilhørighet i denne minoritetskirken i norsk sammenheng.
Det har gått 13 måneder siden jeg skrev et blogginnlegg med tittelen "I påvente av pateren". Innlegget ble lastet opp i den tiden jeg var ferdig med fjorårets sommerferie, mens pateren startet ferien seint og var derfor stadig bortreist på den tiden. Helt siden den første samtalen i februar 2009 har han vært min mentor, min støtte, min skriftefar, mitt katolske forbilde, min veileder - ja, selve midtpunktet i min tilhørighet til Den katolske kirke. Derfor savner jeg ham nå som han er bortreist på retrett, og jeg ser fram til å møte ham igjen ved messen førstkommende søndag.
I mange faser av denne lange vandringen har jeg vært sterkt fascinert av Kirken som institusjon og som åndelig hjem. I dette hjemmet er det pater Piotr som er selve vertskapet i min lille verden; det er ham jeg kjenner best av alle katolikker jeg har møtt. Samtidig kjenner jeg ham kanskje ikke når det gjelder hans personlighet og hans private interesser. Det eksisterer et skille mellom hva jeg forstår intuitivt og hva jeg ikke forsøker å finne ut når det gjelder paterens person. Han må uansett forholde seg til mange skjulte deler av meg, så han får selv velge hvor åpenhjertige våre samtaler skal være fra hans side.
Sannheten er at min beundring for ham, som jeg ga uttrykk for allerede 14. februar i fjor, ti dager etter bloggens oppstart, har vokst for hver eneste gang jeg har hatt direkte eller indirekte kontakt med denne Kirkens mann i Askim. Ved å være pater på sin egen måte har han fått meg til å kjenne tilhørighet til den lokale menigheten og til Kirken i videste forstand. Jeg tror også at hans milde måte å være på har påvirket menigheten forøvrig slik at min kone og jeg blir mottatt og hilset på de mest vennlige og respektfylte måter når vi kommer ruslende til messe. Min kone treffer alle slags folk i sitt arbeid og opplever rett som det er hyggelige tilleggskommentarer fra polske pensjonister eller vietnamesiske småbarnsmødre som har observert henne i kirken. Jeg er stolt på hennes vegne.
Det er her jeg hører til nå. Dette er min kirke, og pater Piotr er min prest. Jeg ønsker ham Guds rikeste velsignelse under den sannsynligvis sårt tiltrengte retretten. Med folk som meg på vei inn i Kirkens fellesskap trenger han all den åndelige styrke han kan få, men fra min side har han også all mulig støtte og beundring. Hans seriøse og på samme tid joviale stil gjør Kirken troverdig og tiltalende - et sted å vite seg hjemme.

God poesi

To ganger tidligere har jeg nevnt haldenseren Henning Kvitnes på denne bloggen. Begge gangene var på forsommeren i fjor, nemlig i teksten "Henning Kvitnes: Pescatorio" og "Romertall C". Det burde ikke overraske noen at jeg som østfolding er fascinert av den følsomme trubaduren fra byen lengst sør i fylket.
På 1980-tallet var Kvitnes en toneangivende sanger i norsk rock, og uten at jeg engasjerte meg nevneverdig i hans skapende aktivitet den gangen, har jeg forstått at han kategorisk avviste tanken på å synge rock på norsk.
Så kom 90-tallet, og etter noen få år snudde Henning Kvitnes. Han fikk en stor hit med låta "Evig eies kun et dårlig rykte", en tekst som vitner om livsvisdom og varierte erfaringer. Fremdeles spilles denne sangen jevnlig på NRK Østfold, selv om Kvitnes har levert en rekke store hits etter denne.
I de to ovennevnte innleggene på denne bloggen refererte jeg en av sangene fra hans album "Ut av veggen" fra 2006. Sangen heter "Fiskerens ring" og omhandler pave Johannes Paul IIs død. At sangen har nettopp pavens dødsfall som tema ble faktisk bekreftet av en kommentator så seint som 13. mars i år.
Jeg liker godt både Henning Kvitnes og de norskspråklige låtene hans. Selv har jeg opplevd ham på konsert i Halden og Askim flere ganger, og jeg har faktisk også vekslet noen ord med ham en gang eller to. En gang fikk jeg ham til å signere en av hans CDer som jeg aktet å gi i gave til en kjent, svensk rockeartist. Jeg tror det var hyggelig for Henning å få vite hvor plata skulle ta veien.
Enhver sangtekst er i prinsippet et dikt, og ethvert dikt kan som kjent leses og tolkes ut fra den enkeltes assosiasjoner. Jeg vil derfor gjøre Henning Kvitnes' ord til mine når jeg henter fram et vers fra en annen av låtene fra "Ut av veggen". Sangen har nr. 3 på CDen og har tittelen "En god dag". I siste vers synes jeg ordene fanger bedre enn alle disse mine ordrike bloggtekster hvordan jeg opplevde å møte Kirken. Jeg vil ikke på noen måte sette likhetstegn mellom meg selv og Kvitnes' referanse, for lite vet jeg om hva som fikk ham til å skrive denne teksten. For meg gir det imidlertid mer enn godt nok uttrykk for mottaket av en ny livsstruktur når han sier det på denne måten:

Jeg står her i lyset og takker for mørket
som fikk meg til å søke meg hit
Det blir som et puslespill når jeg ser meg tilbake
og prøver å finne hver bit
Jeg stod der i døra med hjertet i fatle
og prøvde å finne et smil
Jeg visste at veien jeg var nødt til å vandre
hadde mange, lange ekstra mil

Den fremste blant enere

Pave Johannes Paul II har i sitt hjemland Polen en posisjon som knapt kan overvurderes. Bildet over er tatt ved inngangen i borggården i slottet Wawel i Kraków. Denne bronsestatuen utstråler den polskfødte pavens mildhet og kjærlige holdning til folket, og dette er langt fra den eneste skulpturen eller avbildningen av Johannes Paul II som finnes der i byen. Årsaken er klar og forståelig.
Knapt noe enkeltmenneske preget det 20. århundre i større grad enn Johannes Paul II. Hans direkte og indirekte bidrag til kommunismens fall i Øst-Europa og dermed på avslutningen av den kalde krigen på hele den nordlige halvkule er handlinger av påvirkning og involvering som uomtvistelig gjør ham til en fredsfyrste av rang.
Allerede som biskop og senere kardinal Karol Wojtyła var han populær og aktet både av folket og Kirken. Han hadde bak seg allsidige studier og var særdeles språkmektig. Han skal være den paven som gjennom historien har tredjeplassen i antall år i Den hellige stol - 27½ år i alt, fra 16. oktober 1978 til 2. april 2005. På den måten preget Johannes Paul II hele den siste fjerdedelen av det 20. århundret og begynnelsen av neste. Det er derfor vi med en viss rett kan forutsi at han vil bli husket og referert langt inn i framtida.

Bildet ovenfor henger ved utgangen av Vatikanets museer og viser den folkekjære paven omgitt av barn, en typisk scene for denne paven. Det var i Vilnius i oktober 2006 at jeg for alvor fikk øynene opp for Johannes Paul IIs betydning i land der Den katolske kirke står sterkt. Litauen er et av Polens naboland og har en betydelig, polsk minoritet. Folk i de to landene regner hverandre som brødre, og det var derfor av stor, nasjonal betydning også i Litauen at det kom en polsk pave til makten i 1978. Nesten 80% av Litauens befolkning er katolikker.

Johannes Paul II besøkte Litauen i 1993, og da jeg besøkte hovedstaden 13 år senere, var det fremdeles rikelig med minner etter besøket rundt i byen. Marmortavlen ovenfor forteller på litauisk og polsk at pave Johannes Paul II foretok et pilegrimsbesøk i Vilnius den 5. september 1993.

For meg ga det en viss ettertanke å se dette minnesmerket. Det hadde da gått halvannet år siden Johannes Pauls død, og det gjorde inntrykk på meg å se at litauerne lenge før hans bortgang hadde satt opp minnesmerker med varig holdbarhet.

Inne i en av kirkene i Vilnius henger dette maleriet, tydeligvis laget etter et fotografi fra pave Johannes Paul IIs besøk i denne kirken i 1993. På bildet ses kirkens eksteriør til høyre for paven. Maleriet har et visst format, og med sine sterke farger tar det seg noe indiskret ut inne i denne kirken, der alle skulpturer og all ornamentikk er hvitkalket. Like fullt må det ha vært viktig for katolikker i Vilnius å få dette bildet på plass som en dokumentasjon for all ettertid.

Jeg besøkte kirken under en guidet tur rundt i byen, og jeg var på den tiden ikke spesielt interessert i kirker. Det gjorde imidlertid inntrykk på meg å se hvordan vår middelaldrende, kvinnelige guide steg inn i kirker og katedraler med all den rituelle ærefrykt som senere har blitt så naturlig, selv for meg. I tillegg forsto jeg at pave Johannes Paul II og bilder av ham i Vilnius hadde en spesiell og i mine øyne hemmelighetsfull symbolverdi. Kanskje ble den korte turen min kone og jeg gjorde til Vilnius høsten 2006, et av de viktige frøene som siden skulle vokse og til slutt gjøre det umulig for meg å holde meg unna Den katolske kirke to år senere.

Bispegården i Kraków var i noen år Karol Wojtyłas hjem. I et av vinduene over en portal som fører inn til gårdsplassen på innsiden av bygningsmassen, er det blitt plassert et fotografi i naturlig størrelse. Der står den folkekjære paven, relativt ung og frisk, i hvit drakt og vinker til forbipasserende. Når man først har oppdaget dette bildet, blir det umulig å la være å stirre opp mot den imøtekommende skikkelsen, og det er formelig som om han lever i beste velgående der oppe.
Sannsynligvis gjør han nettopp det, den gode pave Johannes Paul II. Det har vært ivret for å saligkåre ham på dagen fem år etter hans død. Det skulle altså ha skjedd den 2. april i år. Jeg har ikke klart å bringe på det rene at dette ble gjort, noe jeg garantert ville ha fått med meg. Sannsynligvis mangler noen avgjørende detaljer, og i så fall finner jeg prosessen ytterst tillitvekkende. Den som som utsetter saligkåringen av Johannes Paul II, lar seg ikke lede av føleri, men søker objektiv dokumentasjon. Dette er med på å styrke tilliten til alle andre saligkåringer som har funnet sted.
Uansett vet vi at ettervirkningene av pave Johannes Paul IIs pontifikat vil prege Kirken og verden ennå i mange, mange år.

Den hellige Far i Roma

Pave Benedict XVI er i nyhetene om dagen i forbindelse med hans offisielle reise i Storbritannia. Det er litt stas å være katolikk når et stort bilde av Paven dukker opp i Aftenposten.
Det knytter seg alltid en hel del synspunkter til Paven og hans uttalelser. Ettersom jeg har blitt langt mer observant enn tidligere overfor hva som faktisk sies og skrives om Den hellige stol, har jeg også blitt oppmerksom på at ikke alle uttalelser er Pavens egne. En viss Federico Lombardi er talsmann på Vatikanets vegne, og han har, såvidt jeg har oppfattet, mer enn én gang vært uheldig med sitt valg av ord og sin grad av diplomati. Et menneske med vanlig feilbarlighet.

I min barndom var det Paul VI som var pave. Han var selve Paven, og mange av oss skolebarn visste ikke noe annet navn på ham enn det, men vi gjenkjente ham fra svart-hvitt-bilder i avisene og det daværende nyhetsbladet Aktuelt. Bildet ovenfor dette avsnittet viser en skulptur av Paul VI i Vatikanets museer.
Jeg husker at læreren spurte klassen i en kristendomstime i 6. klasse hvem som var pave før Paul VI. Det var det ingen som kunne svare på, og de fleste ble nesten forbauset over spørsmålet. Dette var i 1970, og Paul VI hadde vært pave i 7 år. For oss var det en halv evighet, og navnet Johannes XXIII, som læreren oppga, var oss fullstendig ukjent.

Jeg har for lenge siden innsett at Paven og Den hellige stol er en instans som jeg må forholde meg til som katolikk, og jeg venter ikke å få noe som helst problem med det. Tvert imot - Paven er sikkerheten for apostolisk ledelse av Kirken, og et tydelig og kjærlig pavedømme er med på å holde Kirken samlet. Det tror nå jeg, og kan som motstykke til dette bare vise til den konstante oppsplittingen av den lutherske kirken som jeg forlot for halvannet år siden. Der lider man under det totale fraværet av en apostolisk pave på toppen.

Paven står sterkt på samme måte som Vatikanets bygninger ruver innenfor sitt område i vestre del av Roma. På bildet ovenfor ser vi en bronseport i muren som omgir det meste av Vatikanet. Jeg nevnte porten og viste bildet allerede 6. mai i år, og bildet er i bruk i headingen på denne bloggen. Teksten som står under seglene til Den hellige stol, lyder: BENEDICTUS XVI PONT. MAX. ANNO DOMINI MMV PONT I.

I motsetning til hva som var tilfellet den 6. mai, har jeg nå klart for meg hva teksten betyr i sin helhet: "Den øverste kirkeleder Benedict XVI i det Herrens år 2005 år 1 av [hans] pontifikat." Med andre ord: Porten ble laget og montert i 2005, som var det første året Benedict var pave. Dette er den vanlige måten å tidfeste pavers handlinger på - en stødig referanse for ettertiden.

I den tiden jeg har levd, er Bendict XVI den femte paven i rekken. Som sagt har jeg ingen erindring om Johannes XXIII, og Paul VIs etterfølger Johannes Paul I rakk dessverre aldri å komme i gang ettersom han døde en måneds tid etter at han var blitt pave i 1978. Johannes Paul II derimot, er en personlighet som har satt sitt preg på verdenshistorien. Det neste innlegget på denne bloggen vil være viet ham og noen av mine møter med bilder og minnesmerker over ham.

Her og nå vil jeg bare bringe enda en gang dette lille bildet som jeg er litt stolt av og som viser mitt kjappe glimt av Pave Benedict XVI den 15. september i fjor. Så nær kom jeg, og kanskje ble dette det nærmeste jeg noen sinne kom en pave fysisk sett. I åndelig forstand derimot, vil jeg nok nærme meg den til enhver tid sittende pave mer og mer. Paven er min øverste kirkeleder, og det er all grunn til å følge med i hans bevegelser og uttalelser og å yte ham min forbønn og omtanke.

Sakene lukkes

I jusspråket snakkes det iblant om å lukke en sak når det ikke lenger er grunnlag til å gå videre med den. Uttrykket markerer at saken teoretisk sett kunne fått en mer komplett løsning, men det anses ikke hensiktsmessig å bruke mer ressurser på den. Begrepet har spredd seg til andre fagmiljøer; jeg har støtt på det både ved fylkeskommunale instanser og innen IT-support.

Jeg har selv en del slike saker som jeg nå finner det riktig å lukke. De vil ikke få noen mer komplett løsning innen den tiden som er til rådighet. Jeg har valgt et bilde som er mer relevant enn det ser ut til i dagens innlegg: Inngangsdøra på bildet til venstre er ganske visst lukket, men den representerer også et privat prosjekt jeg startet på i midten av august. Døra leder inn til underetasjen i huset hvor jeg bor, og jeg har egenhendig og med bare litt faglig hjelp montert den, etterisolert rundt dørkarmen, slått på nytt listverk og malt listene like hvite som dørbladet.

Å lukke en sak av denne typen representerer en god porsjon personlig tilfredshet.

Akkurat så bra er det ikke med de andre sakene jeg nå har funnet det nødvendig å lukke. Vi må tilbake til bloggens første fase, februar og mars 2009, da jeg ga uttrykk for at jeg hadde som mål å lese "Den katolske kirkes katekisme" i sin helhet, fra perm til perm, 700 sider inndelt i 2865 avsnitt. Det er bare å vedgå det opplagte: Jeg har gitt opp for lengst. Jeg tror ikke jeg noen sinne kommer til å lese Katekismens fullversjon i sin helhet i ett jafs. Det blir for mye av det gode, bokstavelig talt, og som bok betraktet er den organisert langt mer som et oppslagsverk enn et verk til kontinuerlig lesning.

Til gjengjeld har jeg gjort meg meget godt kjent med Katekismens nettversjon på norsk og svensk, og jeg benytter en av disse svært ofte for å få svar på det jeg trenger å vite. Jeg lar dette være tilfredsstillende nok og lukker saken.

Fremdeles i samme fase av bloggen lovet jeg leserne og meg selv at jeg skulle lære den nikenske trosbekjennelse utenat. Selv det er blitt i meste laget; jeg har ennå ikke klart det til tross for at trosbekjennelsen framsies i messen hver eneste søndag. Jeg har kommet til kort, har ikke orket å jobbe med noe så kjedelig som å pugge en tekst utenat. Riktignok har jeg for et par uker siden begynt å skrive trosbekjennelsen på PC med manus på lur for å se om jeg likevel kan presse de lange og teologisk omstendelige setningene inn i hukommelsen. Å skrive er en handling - learning by doing, tenkte jeg. Så seint som sist søndag testet jeg meg selv under messen, men akk nei! Jeg måtte ty til den skrevne trosbekjennelsen i liturgidelen i salmeboka for å komme meg igjennom uten å stoppe opp.

Med andre ord: Med tiden kommer jeg sikkert til å huske den nikenske trosbekjennelse utenat, men som sak med konkret tidsfrist lukker jeg den her og nå.

For nøyaktig 11 måneder siden skrev jeg for første gang om Salmenes bok på bloggen. Jeg beskrev hvordan jeg hadde kommet i gang med å lese regelmessig i denne delen av Bibelen, og jeg hadde som mål å lese hele Salmenes bok med sine 150 kapitler to ganger før min konversjon i oktober i år. Med nedslått blikk må jeg bekjenne at selv dette må jeg oppgi. Jeg har kommet langt i omgang 2, men helt ferdig blir jeg ikke før 10. oktober hvis jeg ikke sprengleser i de neste tre ukene. Det vil virke falskt og uriktig, så jeg vedgår min utilstrekkelighet og lukker denne saken ufullført.

Denne bloggen ble opprettet for at jeg skulle gi meg selv en arena for verbal fabulering under den lange vandringen. Selv om det i begynnelsen var helt uvisst hvilke valg jeg ville ta, ga jeg meg selv frist ut 2010 på å finne ut hva jeg ville med mitt liv og min famling etter åndelig tilhørighet.

Tidligere enn ventet viste det seg at det måtte bli Den katolske kirke jeg ville velge, og veien derfra og hit er beskrevet i detalj på denne bloggen. Derfor er bloggen i seg selv en sak som jeg snart kan lukke. Den 10. oktober gjennomføres min konversjon, og deretter vil det komme kun ett siste innlegg der mine opplevelser som konfirmant for andre gang i livet vil bli skildret.

Dagens innlegg, det som går mot sin avslutning her, er det 350. i rekken. Mitt mål er at det siste og avsluttende innlegget vil være nummer 365. På den måten vil bloggen ha like mange ulike tekster som det er dager i et år, en symbolikk som bidrar til å komprimere den lange tiden jeg har brukt på min vandring. Deretter kan også denne saken lukkes, ventelig med en meget tilfredsstillende løsning.

Dette innebærer også at det gjenstår i alt 15 innlegg å skrive. De må komme tett og vil som vanlig flakke hit og dit i tema og innhold, helt etter den uberegnelige variasjonen i tanker, hendelser og inntrykk i min hverdag.

Hvorom alt står og faller

Religionene beskriver menneskenes posisjon i forhold til en guddom eller en høyere makt. De beskriver veien til et liv etter døden, og de beskriver gjerne hvordan verden ble til.
Det er et trekk i vår tid at folk vil velge enten å være uten religion i metafysisk forstand eller å plukke små og store trekk fra kjente religioner og trossamfunn for at hver især kan få sin egen løsning tilpasset det den enkelte klarer å tro på.
Mennesker er på jakt etter en tro å bli salig i. Mulighetene blir bare flere og flere.
For meg har letingen etter et livssyn, en grunnvoll og en meningsfylt ramme kommet ned til dette: Hvor oppnås det tydeligste uttrykket for syndenes forlatelse?

Jeg tror at alle religiøse avskygninger må ha dette som utgangspunkt: Mennesket er uavbrutt feilbarlig og trenger syndsforlatelse. Den som ikke er villig til å vedgå egen utilstrekkelighet og skyld, er heller ikke på leting etter forsoning.
I et dikt av Jens Bjørneboe som ble gjengitt i sin helhet på denne bloggen 02.03.10, heter det:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"

Kristendommen setter syndenes forlatelse i system og perspektiv. Uansett konfesjon, retning og kirkesamfunn er det dette som er målet med hele læren: Å beskrive hvordan enkeltmennesket kan oppnå tilgivelse for sin synd og skyld.
Dette er selve kjernen i kristendommen, og det er hovedmotivasjonen for alle troende i kristenheten. En skare av mennesker med syndserkjennelse står i fortid og nåtid ved himmelens port og håper at nettopp deres tro og deres handlinger skal kvalifisere for nødvendig og tilstrekkelig syndsforlatelse.
I denne skaren står også jeg, merkelig nok. Lenge forsøkte jeg å overbevise meg selv om at det aldri vil bli noe spørsmål om mine synder er tilgitt - eller om synd overhodet er noe å bry seg om. Livet - eller de krefter som styret livet - hadde imidlertid opplevelser i vente for meg slik at jeg har fått tid til å forstå og å innse at jeg utvilsomt tilhører de syndige og skyldbevisste i verden.

Derfor trenger jeg Kirken.

Nå vil noen innvende at det finnes da rikelig med kirkesamfunn som forkynner syndenes forlatelse gjennom deres variant av kristentroen. Ja, det hadde kanskje ikke vært noe i veien for å oppsøke en helt annen religion i stedet - en form for frelse er som sagt å oppdrive i de fleste religioner. Jeg har imidlertid funnet den beste løsningen for meg selv.

Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig demonstrerer kjærligheten i frelsesverket.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den forvalter sakramenter som på flere måter formidler tilgivelse for syndene.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den så tydelig gir meg anledning til å vedgå min synd og skyld på uttrykksfull måte ved innledningen til hver eneste messe.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den håndterer folks skyldbevissthet så diskret gjennom botens sakrament.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den opptrer med verdighet overfor selv den største synder som i oppriktighet søker tilgivelse gjennom eukaristien.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi dens apostoliske arv og tradisjon gjør tildelingen av syndenes forlatelse til en troverdig handling.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg vil høre min skriftefar gi meg absolusjon.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi den gir adgang til syndsforlatelse også etter døden, gjennom andres forbønn.
Jeg foretrekker Den katolske kirke fordi jeg er skyldbevisst.

Verdighet

Noen av innleggene på denne bloggen inneholder ordet verdighet. Det er ikke brukt særlig mange ganger, og hver gang dreier det seg om atmosfæren i en katolsk kirke under messen. Det er verdighet over pateren der han leder liturgien ved alteret, det er verdighet over biskopen når han gir ungdom fermingens sakrament, og det er verdighet over voksne som har vært katolikker fra dåpen av når de går inn og oppholder seg i kirken.
Det er denne verdigheten som har gjort at jeg har funnet meg til rette i Den katolske kirke. Her er ingen lettlivede påfunn eller spontane innslag fra bevegede predikanter. Her slipper vi de banale og ofte tåredryppende vitnesbyrdene fra enkeltpersoner som lar seg henrive av en åndelig stemning. Her får vi nåtidens høytidelige utgave av den eldgamle, formfullendte messen. Min fortid på lavkirkelige bedehus tilhører det forgagne, en svunnen historie. Den katolske messens verdighet har overvunnet min avsky for min ungdomtids gudstro og har gitt den ny mening og nye rammer.
Messen er forutsigbar og velkjent, og den tillater hver enkelt å sitte, stå eller knele med sine egne tanker om sorg eller glede, lettelse eller anger etterhvert som liturgien skrider fram.
Prestens klesdrakt er ofte en fryd for øyet, fargerik og full av symbolikk. Vi observerer prestens bevegelser og hører hans forskjellige utsagn, og det er verken dagligtale eller keitethet som preger det som foregår, men en utstudert, uttrykksfull og dvelende verdighet hviler over hans opptreden der framme.
Jeg finner messens verdighet uendelig estetisk og tiltalende, sikker og tradisjonsrik. Første gang jeg fikk oppleve messen, ble jeg slått til marken av styrken i det dramatiske og mystiske uttrykket under liturgien. Jeg visste allerede første gang at dette ville jeg ha mer av, her ønsket jeg å høre hjemme.
Snart er dagen kommet da jeg tar det siste, avgjørende steget for å bli katolikk. Jeg tenker både tilbake og framover i den grad det er mulig, men mest av alt konsentrerer jeg meg om dagen i dag og inneværende øyeblikk for å søke etter det viktigste, det mest sentrale i min glede over å ha funnet Kirken. Jeg tror jeg vet hva det er nå, og i neste innlegg vil jeg forsøke å beskrive det.

En ukuelig ateist

Bildet: Fac simile fra Aftenposten 11.09.10.

Høsten 1978 var jeg til stede ved et konfrontasjonsmøte i Folkets Hus i Oslo. Jeg var 20 år gammel og gikk til møtet sammen med et par venner som studerte teologi. Konfrontasjonen i møtet skulle finne sted mellom representanter for Humanetisk Forbund (HEF) og Den norske kirke. Fra kirken innledet daværende biskop Grønningsæther. Fra HEF var det Levi Fragell som holdt innledningsforedraget.
Møtet inneholdt en rekke kraftige konfrontasjoner, men ikke den ringeste antydning til brobygging og gjensidig forståelse. En av debattantene fra salen representerte Hedningesamfunnet og skjelte ut biskopens person slik at ordstyreren måtte gripe inn. Den allerede berømte Kim Friele gikk skrikende på talerstolen og snakket om hvor forferdelig kirken forholdt seg til de homofile. Enkelte kirkelige forsvarere gikk dukknakket på talerstolen og siterte Bibelen.
Jeg vet ikke om møtearrangørene syntes møtet var vellykket, men jeg kan i min hukommelse ikke finne ett eneste godt og forsonende ord som ble uttalt.
Jeg husker derimot at det var med en viss uhygge jeg satt og hørte den store ateisten og forhenværende predikanten Levi Fragell holde sitt foredrag. Han talte inspirert og belevent, han opptrådte fritt og trygt og uten å være bundet til manus. Han behersket den karismatiske predikantens samtlige teknikker, men hadde et ganske annet budskap enn i sin fortid på vekkelsesmøter.
Jeg husket et utsagn fra en lærer i kristendomsfaget på lærerskolen; han sa at angrep på kristendommen fra personer som selv hadde vært kristne, var spesielt utspekulerte og intrikate og kunne være vanskelige å tilbakevise. Da jeg hørte Levi Fragell i 1978, var jeg ennå en sterkt og blindt troende unggutt fra bedehuset, og Fragell var en fiende av særskilt styrke.

Ti år senere sto jeg ved terskelen til ei dør som førte ut av enhver kirkelig sammenheng. Restene av min barnetro og det jeg hadde forholdt meg til under hele oppveksten, hadde falt fullstendig igjennom i mitt sett av verdier, og jeg spaserte ut, våren 1989, lykkelig ikke-troende. Kanskje ikke helt ateist, men likevel aktivt uinteressert i alt som helt religion.
Iblant omgikkes jeg humanetikere; ja, jeg til og med deltok som kursholder i forbindelse med borgerlig konfirmasjon på mitt hjemsted. En av brødrene til Levi Fragell bodde her i byen en tid, og jeg var i kontakt med ham et par ganger, full av respekt over hans brors betydning. Den mer berømte Levi sto nå for meg som en skikkelse av uante dimensjoner, en frontfigur som alle humanetikere skyldte stor takk. Han var fortsatt urokkelig ateist, frittalende og stort sett saklig. Jeg hadde en viss ærefrykt hver gang navnet hans ble nevnt, og jeg var stolt over å kunne fortelle at jeg på slutten av 70-tallet hadde overvært konfrontasjonsmøtet i Folkets Hus der han scoret flest poeng.

I går leste jeg et intervju med Levi Fragell i Aftenposten. Han er blitt 71 år og kommer med en memoarbok til uka, "Vi som elsket Jesus". I intervjuet gir han uttrykk for den samme urokkelige sikkerheten overfor sitt ateistiske livsgrunnlag. Når han hamrer løs på Gud og Jesus, spør intervjueren om det ikke er like mye menneskelige tolkninger som Fragell er blitt utsatt for. Her medgir Fragell at "Jeg har et nesten aggressivt forhold til det gudsbildet jeg vokste opp med."
Han fortsetter med å omtale sitt bilde av Jesus og karakteriserer ham slik: "Hans fremferd var autoritær, han krevde absolutt lydighet og truet med fortapelse."
Jeg gjenkjenner Fragells argumentasjon. Det er trist og beklagelig å lese hvordan en mann har levd som en offentlig ateist i over 50 år og likevel ikke har klart å se annerledes på ting. For meg tok det, som jeg så mange ganger har fortalt, tjue år å bli ferdig med det nødvendige oppgjøret med ungdomstidens strenge gudsbegrep. Det tok meg tjue år å bakse med de mest hissige delene av beretningen om Jesus. Deretter har jeg vært så heldig å oppdage kjærligheten bak det hele. Det som skulle til, var møtet med Den katolske kirke. Her fikk jeg åpnet mitt sinn slik at jeg kunne gjenoppdage storheten og helheten i Guds plan.
Levi Fragell har dessverre ikke kommet dit. Det er nesten overraskende med tanke på at han i så mange år har vært en like nidkjær motstander mot alt det kristelige som han var forkjemper i sin tidligste ungdom. Når jeg nå leser det han uttaler til Aftenposten, er det som om jeg gjennomskuer ham på den måten bare jeg kan etter å ha vært frafallen, men så blitt en troende igjen. Fragells argumentasjon er følelsesladet og preget av uttrykk som skam og bedrag - akkurat slik han gjorde under det nevnte foredraget i 1978. Jeg kan bare si: Skynd deg videre, Levi Fragell, en annen oppfatning av virkeligheten venter på deg!

Globalt og privat

Religion er i ferd med å bli en mest mulig skjult privatsak i Europa, og i denne diskresjonens tidsalder sitter jeg her og er i ferd med å bli katolikk. Jeg akter altså å ta steget inn i en kirke som later til å være på vikende front i land der den til nå har hatt bred gjennomslagskraft. Spanias statsminister er den hittil siste som vil forby krusifikser og andre religiøse symboler i landets skoler, leser vi i dagens Aftenposten.
Dette har ingenting med meg å gjøre egentlig, men samtidig stiller det meg i et merkelig lys overfor meg selv når jeg så tydelig og overbevist går stikk motsatt vei.
Eller er det det jeg gjør? Nei, jeg har jo ikke til hensikt å bli en del av Den katolske kirke for å gjøre den mer synlig. Dypest sett er det ikke av hensyn til noen annen enn meg selv at jeg har besluttet å tre inn i fellesskapet av katolikker. Det er min egen overbevisning, mitt møte med Kirken, mitt ønske om å kunne delta i eukaristiens mystiske rituale og tryggheten i Kirkens verdighet som gjør at jeg vil bli katolikk. Det behøver ikke få noen innvirkning på noen som helst av de arenaene hvor jeg er aktiv, unntatt kanskje i familielivet.
For tiden vurderer jeg grundig om jeg overhodet skal la venner og kolleger vite at jeg akter å konvertere i nær framtid. I fjor på disse tider var jeg av en annen oppfatning. Den 21. august 2009 skrev jeg på bloggen at jeg så fram til å opplyse om min forestående konversjon overfor mine kolleger på jobben.
Nå er jeg langt mer usikker på om dette er nødvendig. Det har skjedd mye på dette året, både i mitt eget nærmiljø og i verden. Først og fremst later det til at de mektigste regjeringssjefene i Europa ønsker å krympe folks religiøsitet til et personlig anliggende som ikke vises utad.
Nå vil sikkert et forbud mot kors og andre symboler ikke få noen særlig innvirkning her i landet, for her fins neppe noen offentlig skole hvor slike dekorasjoner henger synlig for alle og enhver fra før. Slik sett skiller den norske virkeligheten seg radikalt fra det som er vanlig i land som Italia og Spania.
Det personlige gudsforholdet er med andre ord i ferd med å bli regulert bort fra det offentlige rom i de moderne storstatene i Europa. Selv om det tar tid, pleier slike trender å forplante seg nedover i befolkningen. Folk oppfatter etterhvert hva som ikke er god tone eller politisk korrekt i tiden og vokter seg vel for å tråkke over de nye grensene.
Nettopp derfor vil det være riktig av meg å la min forestående konversjon forbigås i stillhet overfor alle som ikke naturlig er til stede i kirken når det skjer.
Samtidig er dette også et spørsmål om mitt forhold til mine kolleger og venner og om graden av åpenhet i de miljøene hvor jeg opptrer. De kollegiale forholdene på min arbeidsplass har for det meste vært preget av stor åpenhet mellom medarbeiderne, høy toleranse for den enkeltes egenart og oppriktig interesse for den enkeltes dagligliv og velvære. Derfor er det også vanlig å kunne berette fritt om familiære hendelser og private opplevelser fra tiden utenom jobben. Her er det ingen krav om å fortelle alt, men heller ingen krav om å holde ting for seg selv; den sosiale tryggheten tillater hver enkelt å velge sitt eget åpenhetsnivå.
Det er helt klart at det å bli katolikk er en personlig sak som jeg ikke trenger å fortelle om, like lite som kollegene trenger å høre om det. Det eneste som gjør at jeg fortsatt vurderer å informere mitt arbeidsmiljø på en uformell måte, er at det å kunne dele slike private begivenheter med alle arbeidskameratene er med på å bekrefte og forsterke adgangen til å figurere på arbeidsplassen som en privatperson og ikke bare som en hvilken som helst pedagog.
At Spanias statsminister ønsker å få fjernet alt som vitner om grasrotreligiøsitet fra offentlige bygninger, er et sterkt signal overfor det store flertallet av spanjoler. Hvis jeg synes at den stilige Zapatero er på feil kurs, vil det faktisk være rett av meg å gå motsatt vei og benytte de tolerante forholdene blant mine kolleger til å bekjentgjøre min kommende, kirkelige statusendring. Det kan bety en ørliten utsettelse av religionens totale privatisering blant de menneskene jeg omgås daglig.

På pilegrimsferd

Det er lørdag 28. august 2010. Det regner tett i Indre Østfold, men like fullt har 200 polakker fra Oslo-området ankommet messe i Sancta Maria kirke i Askim for å feire messe før de legger av sted på pilegrimsferd. Messen foregår på polsk og blir ledet av p Gerard Filak SSCC og stedets egen p Piotr Pisarek OMI. Menighetens tilsvar under hele liturgien gis høyrøstet og kontant fra stemmer som vet hvilke ord som skal sies og som ikke skammer seg over å si dem.
Rett etter messen vanker det en matbit i underetasjen før alle gjør seg klare til å vandre av sted. Målet for dagen ligger 2 mil unna.

Moderne pilegrimer må regne med å møte harde utfordringer underveis. Her ser vi baktroppen av pilegrimstoget passere Krosbykrysset, der Statens Veivesen bygger ny E18 for harde livet. Veitraseen langs oversiden av bildet forsvinner inn i en dobbel veitunnel som skal føre trafikantene direkte ut på den nybygde Smaalenene Bru over Glomma. Pilegrimene følger så godt det lar seg gjøre gangveien langs eksisterende Europaveitrasé.

Etter en pause omkring halvannen time etter avmarsj fortsetter pilegrimene over Fossum Bru. Den syngende flokken på dette bildet er et sjeldent syn i Indre Østfold, det kan jeg forsikre om. Uansett hva folk omkring må ha trodd, viser korset av bjørkegrener at det er en kristelig forsamling som her kommer vandrende. Brua på bildet er bare for myke trafikanter og hviler på søylene etter den opprinnelige Fossum Bru, som ble sprengt under krigen.

Jeg ble imponert over organiseringen av pilegrimsvandringen. De unge mennene i gule vester dirigerte trafikken hver gang toget var i kontakt med biltrafikk. De kommuniserte seg imellom ved hjelp av walkie talkie. To andre menn bar portable høyttaleranlegg i et stativ på ryggen, og med trådløse mikrofoner ble det gitt informasjoner, talt, sunget og bedt under absolutt hele vandringen, uansett motbakke. Så snart hele pilegrimsflokken hadde kommet seg over Fossum Bru og var trygt inne i Spydeberg, begynte man å be rosenkransen under ledelse av en av kvinnene. Vennlige polakker som gikk like ved meg, forklarte meg hovedtrekkene i hva som ble sagt underveis, men rosenkransen ville jeg ha gjenkjent uansett. 50 ganger ble det innledet i høyttalerne "Zdrowaś Marja, łaskiś pełna, Pan z tobą..."

Det var intet mindre enn gripende.
Ved Hovin kirke skulle det være servering, men først og fremst vandret alle ned den bratte og sleipe skråningen bak kirken for å ha en andaktsstund ved Mariakilden. En hevert lå klar fra vannhullet under den skinnende hvite Maria-figuren, og mange benyttet sjansen til å fylle drikkeflaskene sine. Den alltid åndsnærværende og varmt talende p Marek Szewcynski OFM, lett å oppdage i sitt mørkebrune fransiskanerantrekk, sto for tekstlesning og bønn. Hans rolle under pilegrimsvandringen kan knapt overvurderes. Han ledet salmesang, introduserte andre forsangere, ledet forbønn, ga opplysninger og talte om Den salige Moder Teresa, trolig i anledning 100 årsjubileet for hennes fødsel.
Dette siste bildet er overfylt av symboler, alle sterkt talende for hva lørdagen med pilegrimsferd inneholdt. Jomfru Maria, korset, Polen og Vatikanet er alle nødvendige og sentrale instanser i tradisjonene rundt denne pilegrimsferden, som i år foregikk for 26. gang. Det var en litt uvirkelig opplevelse som innbygger i Indre Østfold å være én av nesten 200 som deltok i denne vandringen. Folk flest i lokalsamfunnet aner ikke at denne tradisjonen eksisterer. Jeg vet det derimot, og har visst det i over et år, men betydningen av å delta var en intern sak, en personlig, indre opplevelse som ble delt med de andre pilegrimene, men som ikke skaper noen som helst aktelse blant folk som bor i området.

Likevel ville jeg ikke unnvært de 5 timene jeg tilbrakte sammen med pilegrimene denne regntunge lørdagen. Jeg hoppet av etter seremonien ved Mariakilden og lot polakkene gjennomføre de siste 8 kilometerne fram til Mariaholm uten meg. De klarte det sikkert utmerket, for arrangement av denne typen viste de seg å være eksperter på.

Nå har jeg fått en aldri så liten smak av hva det vil si å gå en pilegrimsferd. Les også min korte og umiddelbare lettelse over å ha kunnet delta i innlegget fra samme kveld.

Maria og Treenigheten

Bildet: "Marias kroning ved Treenigheten", Hans Baldung Grien. Fra nettstedet www.pylgeralmanak.nl.

En av de første katolske bøkene jeg leste, var "Å tro på den treenige Gud" av Gisberg Greshake. Det var pateren i kirken her hvor jeg bor, som lånte meg den ved innledningen til min opplæring i retning av å bli katolikk. Jeg slet en del med å forholde meg til den relativt tynne boka, noe jeg nevnte i et innlegg 10. mars 2009, mens jeg ennå drev og leste den.
Nå har jeg kjøpt boka for å eie den selv, og for å kunne bruke den som referanse når det trengs. Jeg har nemlig ikke klart å slippe taket i Greshakes kapittel "Trinitariske bilder", der han kommenterer Treenigheten slik den er framstilt i en rekke kunstverk fra tidlig og sen middelalder og, som bildet ovenfor, fra renessansen. Kunstneren Hans Baldung Grien levde fra 1480 til 1545 og var ifølge Wikipedia den dyktigste eleven til Albrecht Dürer. Griens utsmykning av høyalteret i Freiburg Münster er nevnt i artikkelen, og det er nettopp denne utsmykningen som er avbildet ovenfor og som Greshake kommenterer.
Bildet viser Den hellige Ånd øverst, som en due i den solfylte halvsirkelen. Til venstre sitter Jesus og til høyre Gud Fader. I midten finner vi Jomfru Maria i ferd med å få en krone plassert på hodet av Faderen og Sønnen. Greshake viser til de geometriske figurene i bildet der også Marias håndstilling understreker møtet mellom flere triangler. Vi siterer Greshake i den norske utgaven av Gunnar Wicklund-Hansen fra 1999:

"Hodene til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd danner her en trekant, som kunstneren har sett seg ut som det optiske midtpunktet for hele bildet. Det dreier seg altså virkelig om en fremstilling av Treenigheten. Likevel kommer her Maria til som et fjerde element. Hennes hode danner med Faderens og Sønnens hoder likeledes en trekant [...] trekanten [blir] i høyeste grad dannet ved Faderens og Sønnens hoder og Marias hender, som i en spiss vender nedover [...]."

Da jeg leste dette for første gang, som en søkende som ennå ikke hadde funnet troen, begynte jeg å lure på hvordan Marias posisjon virkelig skulle forstås, men på neste side griper teologen Greshake inn og presiserer:

"Hvis man ser nøyere etter, lar trekanten som Fader, Sønn og Maria danner, seg ikke forstå som del av en firkant. Den er snarere projiseringen av den øvre, trinitariske trekant inn i et imginært rom. Herved vil spissen av den øvre trekanten (Ånden) bli gjenspeilet i Maria. Det betyr: Nettopp det "sted" i Treenigheten som vi har betegnet som 'Guds ut over seg selv', nemlig den Hellige Ånd, svarer den forherligede Guds mor til som et speilbilde."

Så langt Gisbert Greshake og hans akademiske forklaring. Bruken av Hans Baldung Griens altertavle gir et godt innblikk i Marias posisjon i katolsk teologi og i hennes rolle i overleveringene fra de tidligste tider etter Jesu død og oppstandelse.
Når jeg nå ser fram til å bli opptatt i Kirken etter en langvarig og intens prosess, har det vært nødvendig å lære mest mulig om Maria, som vi ellers er så fattige på kunnskap om i vårt protestantdominerte land. Maria fyller rollen som Gud Faders kvinnelige motstykke, hun er Gudfødersken i Den hellige Familie, og hun speiler Gud på jorden slik Den hellige Ånd speiler Gud i himmelen.
Jeg synes det er vakkert og logisk, og det gjør faktisk hele det kristne budskap mer fullkomment og lettere å forholde seg til. Læren blir mindre tørr og teoretisk, og de jordiske får sin stedlige representant i himmelen - Advocata nostra. Derfor har det vært nødvendig for meg å skrive om Maria så mange ganger. Det har tatt tid å forstå hennes stilling. Min katolske tro er meningsfylt og formfullendt nettopp takket være Maria.

Å hedre et bilde

Enda en gang er det den lille statuen av Vår Frue av Fátima slik den står i Mariakirken i Askim som innleder et innlegg på denne bloggen. Dette er forøvrig det nest siste i en sammenhengende rekke på i alt 10 innlegg om Jomfru Maria Guds Mor. Bildet ovenfor tok jeg så sent som i går, og det viser en litt annen vinkel og er dessuten litt skarpere i kontrastene enn forrige bilde, som bl.a. ble omtalt den 27. august.
Jeg har begynt å forholde meg til denne Maria-figuren som en reell avbildning av Maria selv. Det er tydelig at jeg ikke er alene om å innta en slik konkret holdning til figuren: Noen i menigheten sørger for at det alltid er friske blomster rundt figuren; på bildet fra i går står det faktisk noen orkideer rundt statuens sokkel.

Mest slående er imidlertid den langsomt voksende samlingen av rosenkranser som henger rundt Marias hender, som er samlet i bønn. På bildet til venstre er hendene med rosenkransene forstørret, og vi ser at fem eller seks rosenkranser er hengt rundt hendene, en from handling utført av troende og bedende katolikker fra Indre Østfold.
I begynnelsen, ved mine første besøk i kirken for snart 2 år siden, ble jeg litt forundret over å se denne spontane og personlige utsmykkingen av en detalj i kirkerommet. Senere ble jeg vàr at en ny rosenkrans var kommet på plass, og senere enda én og i sommer en til. Denne gavetildelingen har etterhvert imponert meg og gjort meg overbevist om at jeg på ingen måte er alene om troen på Den Hellige Jomfru her i lokalmiljøet.
Den katolske kirkes katekisme åpner tolerant for heder til helgenbilder ettersom det helt klart er den avbildede personen og ikke bildet som sådant som hederen tilkommer. Allerede i mitt blogginnlegg "Om å bli katolsk" i april i år gjorde jeg meg ferdig med tvil og spekulasjoner rundt dette temaet og siterte katekismen:
"For den ære som vises bildet, går til den som er avbildet, og den som ærer bildet, ærer den person som er fremstilt."
Dette synet på menneskers holdning til helgenbilder gjør det mulig å utføre avanserte symbolhandlinger. De som har skjenket en rosenkrans til Maria-figuren i min hjemlige kirke, har villet vise Den Hellige Jomfru en spesiell hengivenhet eller takknemlighet. I sin fromhet har de gjort dette under et besøk i kirken vel vitende om at Himmeldronningen, Maria Guds Mor, ser deres handling og oppfatter symbolikken.
Denne muligheten til å uttrykke sine innerste tanker gjennom symbolhandlinger gjør Kirken så menneskelig og folkekjær i mine øyne. Dette demonstrerer også Marias rolle som talsperson for alt det kvinnelige og moderlige i det guddommelige uttrykk. Hennes posisjon, om enn beskjeden i framtreden, er av aller største betydning, og hvordan dette har nedfelt seg i Kirkens totusenårige tradisjon vil være tema i det neste innlegget på denne bloggen.
"O clemens, o pia, o dulcis Virgo, Maria."

"Du barmhjertige, du trofaste, du milde Jomfru Maria."

Én person - mange gjengivelser

Blant de mange avbildningene av Maria som jeg har støtt på siden den katolske delen av midt liv inntrådte vinteren 2008-09, vil jeg denne gang bringe seks bilder som representerer hvert sitt særpreg i læren om Maria. Her blir det for én gangs skyld mer bilder enn tekst.

Høyt hevet:

Himmeldronningen med Sønnen på sokkel over plassen ved Santa Maria Maggiore, Roma.

Den vakreste:

Dronningen av Rosenkransen, midt i Santa Maria sopra Minerva, Roma. Denne statuen, omtrent 1½ ganger det vi vil regne som naturlig størrelse, er preget av en hverdagslig og uskyldig skjønnhet, og jeg valgte for lenge siden å benytte dette som profilfoto på denne bloggen.

Den eldste:
Den sorte Madonna i Częstochowa, Polen. Bildet stammer fra et tidlig århundre e.Kr., og tradisjonen hevder at det ble malt av evangelisten Lukas. Stort eldre kan ikke en Maria-avbildning være.

Den sørgende:
I en nisje i muren like innenfor hovedporten til Krakóws gamleby står et stort krusifiks med den sørgende Maria Guds Mor på den ene siden og Josef på den andre. Figuren av Maria er ikke mer enn 60-70 cm høy, men i sin senmiddelalderstil utstråler den likevel tung, følelsesmessig smerte ved korsets fot.

Den gjenkjennelige:

En kopi av Vår Frue av Fátima, plassert på et veialter i Slovenia. Kronen på hodet, det mørke håret og de samlede håndflatene lar oss raskt kjenne igjen posituren, og vårt blikk møter figurens som i et gjensyn.

Den moderne:
En forferdet Maria ved korset utgjør et av glassmaleriene i min hjemlige, katolske kirke, Mariakirken i Askim.

"Et Jesum benedictum fructum vetris tui, nobis post hoc exilium ostende."

"Og når vår utlendighets tid er forbi, vis oss da Jesus, ditt livs velsignede frukt."

Troens avtrykk

Dette vakre Madonna-bildet fant jeg på en grunnmur i Roma i påsken. Bygningen ligger i Via della Scala i bydelen Trastevere, men jeg observerte samme bilde også enkelte andre steder.
Jeg synes et slikt bilde som dette setter i gang flere tanker enn mange andre billedframstillinger av Jomfru Maria. Størrelsen på bildet er beskjedent; det dekket en flate mindre enn et A4-ark. Det ser ut vil å være sprayet på muren ved hjelp av en sjablong. Bildet er høyst todimensjonalt og utført, som man ser, kun i sort med murens farge som kontrast.
Hva slags person er det som har tatt seg bryet med å utsmykke annen manns grunnmur på denne måten? Hva forestiller den spesielle borden under bildet, er det stiliserte bokstaver, eller er det bare en dekorasjon? Hva for drivkraft ligger bak den handlingen det har vært å spraye bildet på muren? Har det vært en handling i natt og mørke, eller har det foregått på dagtid med forbipasserende tilskuere og vitner?
Disse spørsmålene får vi aldri svar på, men de melder seg raskt, og de handler mer om den eller dem som har utsmykket muren på denne måten, enn de to kjente personene som bildet framstiller.
I Norge er det mildt sagt langt mellom grafitti av denne typen. Det nærmeste vi kommer er ord som "Jesus lever" skrevet av ungdommer fra sekter hvor de er blitt herlig frelst. I det katolske Italia derimot, vekker et bilde av Maria med barnet større glede og gjenkjennelse blant folk.
Selv om vi aldri får vite hvem som står bak denne beskjedne veggdekorasjonen, er det neppe noen tvil om at hensikten er positiv. Her ligger det idel tro og tillit bak, og bildet blir en påminnelse om fred og trygghet skapt ved kvinnen og barnet som er avbildet på denne måten.
Et anonymt bilde av Maria med Jesusbarnet blir aldri påtrengende. Det er derimot et avtrykk av troen hos ett eller flere mennesker som laget det. Sett i perspektiv av Romas øvrige gigantiske severdigheter er dette avtrykket på en tilfeldig murvegg et lavmælt bevis på at ennå finnes troen i verden.
- - -
Dette innlegget har vært påtenkt i noen dager, og arbeidstittelen i mitt hode har vært klar hele tiden: "Skriften på veggen". Før jeg kom i gang med å skrive innlegget, rakk jeg imidlertid å bla igjennom dagens lokalavis for annen gang i dag, og der oppdaget jeg at denne tittelen er i bruk allerede: Den nye, norske kriminalfilmen med Varg Veum som frontfigur heter nettopp "Skriften på veggen", og den er såkalt kinoaktuell i disse dager.
En forveksling her ville jeg ikke risikere. Dessuten er de tre ordene en velkjent klisjé hentet fra Det Gamle Testamentet - Daniels bok om jeg ikke husker feil - og det var egentlig ikke særlig oppfinnsomt fra min side å benytte dette som tittel.
Dermed falt valget på "Troens avtrykk". Kanskje ble det en litt annen tekst på den måten.

Lourdes

Det er bare noen dager siden jeg viste bildet av disse to Maria-figurene i et innlegg. Begge var på plass, hver for seg, i innlegget "Gudfeldigheter" den 21. august. Det er en helt spesiell grunn til at de er tatt med i dag igjen.
Jeg tror nemlig at disse to figurene må ha sitt opphav i den salige Bernadette Soubirous' visjoner i Lourdes i 1858, denne fantastiske historien som jeg omtalte så sent som i gårsdagens innlegg.
Bernadette hevdet at den lille kvinneskikkelsen hun møtte, alltid hadde en rosenkrans hengende fra høyre arm. Det har også begge de to figurene ovenfor, der den ene står i en nisje høyt oppe på en vegg i borggården i Wawel-slottet i Kraków, mens den andre står på et bord hjemme hos meg uten at jeg helt vet hvor den stammer fra.
Jeg er fristet til å utvide fenomenet gudfeldigheter med denne: Da jeg skrev om dette den 21. august, hadde jeg ennå ikke lest Pollestads bok der det står så tydelig om rosenkransen rundt høyre arm. Det betyr at jeg høyst nylig og definitivt etter at innlegget om gudfeldigheter ble skrevet, har lest og forstått at disse to enhetlige figurene ligner beskrivelsene fra Lourdes.
De to figurene har mye til felles. De skiller seg fra mange andre Maria-avbildninger ved at Maria holder hodet hevet og blikket løftet mot himmelen. Mange andre Maria-framstillinger - jeg vil nesten hvede at det gjelder flertallet - har blikket senket i alvorlig ettertenksomhet.
Ifølge pater Pollestads bok "Bernadette", som jeg refererte i går, ble Bernadette Soubirous på dødsleiet vist et bilde av en Maria-statue som var blitt oppstilt i grotten der Bernadette etter anvisninger i visjonene fant en kilde med helbredende vann. Bernadette uttalte da:
"Jeg skjønner ikke hvorfor man fremstiller den hellige Jomfru på denne måten; jeg har bestandig sagt at hun ikke bøyde hodet så langt bakover. Det var ikke slik hun så opp mot himmelen."
Med andre ord: Bilder av Vår Frue av Lourdes kjennetegnes ved at hodet er bakoverbøyd. Det må man kunne si om de to figurene over denne teksten. Uten behov for mer forklaring slår jeg meg til ro med at begge er kopier av Maria-figuren i Lourdes. Jeg er sikker på at den finnes gjengitt i mange flere utgaver enn disse to.
Jeg øver meg i fromhet for tiden ved å studere en rekke bilder av Maria som jeg har funnet under mine mange kirkebesøk i de siste 18-20 månedene. I neste innlegg vil jeg vise et bilde som er det folkeligste og mest moderne av alle: Maria som grafitti.

"Eia ergo advocata nostra illos tuos misericordes oculos ad nos converte."

"Se til oss i barmhjertighet du som går i forbønn for oss."