Rett tro eller bare naivitet?

I innlegget ”Santa Maria ai Monti” fra slutten av september skrev jeg om et tilsynelatende merkelig sammentreff mellom et sitat jeg hadde skrevet på bloggen tidlig i måneden, og en tekst som dukket opp på nytt under en vakker morgenmesse i Roma noen dager senere. En av de vennlige kommentatorene på denne bloggen, IHa, skrev da at ”Slike ting skjer stadig vekk, så det må du venne deg til.”

Dette rådet har jeg tenkt mye på. Kanskje finnes det ingen grenser for hvor mange slike ”gudfeldigheter” man kan finne i hverdagen, eller kanskje er det nettopp grenser vi skal se etter: Visse sammentreff er kanskje så banale at de knapt kan tilskrives noen himmelsk medvirkning.

Eller???

Denne lille historien handler om i hvor stor grad man kan tillate seg å være barnlig i måten å bruke troen på. Hør bare:

Sist fredag leverte jeg sekretæren på jobben et brev jeg hadde skrevet. Brevet omfattet to A4-ark og skulle kopieres og deles ut i konvolutt til 37 navngitte elever på skolen. I tillegg skulle en kopi deles ut til samtlige kolleger for at alle skulle være orientert om saken, som gjaldt en ny ordning i forbindelse med skoleskyss.

Jeg ga sekretæren beskjed om at brevet måtte deles ut til alle berørte i løpet av mandag, altså i går. Deretter gjorde jeg slik som er mitt privilegium: Jeg tenkte ikke mer på brevet, for oppdraget var nå overlevert til sekretæren.

I går morges, før jeg dro på jobben, kom likevel tanken på brevet tilbake i bevisstheten. Det slo meg at dersom sekretæren skulle være så uheldig å ha blitt syk i helgen, måtte jeg selv stå for utdeling av brevet denne dagen, en ekstraoppgave jeg egentlig ikke hadde tid til. Jeg fant ut at jeg måtte huske å spørre sekretæren om hvor langt klagjøringen av brevet var kommet dersom hun kom til å ringe og si at hun var syk, noe hun ellers meget, meget sjelden har behov for.

Tre kvarter senere var jeg installert på jobben, PCen var i gang, jeg var som vanlig klar for å ta imot oppringinger fra kolleger som ikke kunne møte på jobb. Da ringte sekretæren. Ganske riktig: Hun var i dårlig form og måtte ta en egenmeldingsdag hjemme. Jeg gjorde akkurat som jeg hadde tenkt på litt tidligere på morgenen og fikk spurt om brevet var kopiert og lagt i konvolutter ennå.

Dette arbeidet var bare såvidt påbegynt, noe som medførte at jeg fikk nettopp den ekstrajobben jeg fryktet. Jeg fant fram navnelisten over de 37 elevene som skulle ha brevet, laget et flettedokument av listen og skrev ut navnene på 37 konvolutter, brettet alle brevene på midten og stappet dem i konvoluttene, limte så igjen konvoluttene og fordelte dem til elevenes respektive lærere. Deretter tok jeg nye kopier og leverte i lærernes posthyller. Slik startet formiddagen med 45 minutter sekretærjobb for min del.

Spørsmålet er: Hvordan kunne det ha seg at jeg fikk en forutanelse om at den alltid så sunne sekretæren kanskje var syk akkurat denne mandagen? Foregikk det en telepatisk overføring mellom oss der hun satt eller lå skral i sitt hjem mens jeg gjorde meg klar for å dra på jobb? Var det bare flaks? Skyldtes forutanelsen en dyp, psykologisk angst for å måtte påta meg den tidkrevende ekstraoppgaven med å distribuere brevet? Var min pliktfølelse overfor utdeling av brevet i rett tid så traumatisk at den fikk meg til å skape hypotetisk hindringsproblematikk?

Eller var slik jeg har lyst til å tro, at den Den salige Jomfru Maria og min skyttshelgen Mattias sammen hvisket meg et par ord i øret for at jeg med et forvarsel i hu skulle unngå å bli fortvilt, irritert og stresset over den tidkrevende ekstraoppgaven som måtte komme?

Svaret på slike spørsmål vil vi kanskje aldri få, men det egentlige spørsmålet er dette:

Er det tillatt å være så infantil og naiv at en mann i min alder og posisjon godtar en forklaring av sistnevnte karakter? Er dette god katolisisme, eller er en slik tankegang bare sludder og vås selv for en katolikk?

For det første må jeg si at jeg fryder meg litt over å klare å se en mulig medvirkning fra ”den andre siden” som en aktuell og behagelig hendelse i hverdagen.

For det andre ser jeg klart at når jeg innstiller tanken på å tolke slumpetreff som overnaturlig bistand, kan det lett bli en lek med virkeligheten, en lek som på ingen måte er farlig, men som kanskje heller ikke er spesielt kristelig.

For det tredje innser jeg at jeg har behov for veiledning i hva som er akseptabel virkelighetsforståelse for en aktivt troende katolikk.

Kan det virkelig være så enkelt som den gode kommentator IHa har fortalt meg, at ”slike ting skjer stadig vekk”? I så fall blir livet bare mer og mer spennende og inspirerende – nei, inspirert, (= beåndet) må det hete!

Jeg inviterer med dette til en liten meningsmåling om saken i høyre marg. La ditt anonyme svar på denne være min veiledning i spørsmålet! Meningsmålingen er åpen fram til midnatt mellom fredag 16. og lørdag 17. oktober. På forhånd takk for svar!

- - -

Det beste sitatet i dag er vel denne velbrukte replikken fra Hamlet:

”There are more things in heaven and earth, Horatio, than are dreamt of in your philosophy.”

11.10.09

Datoen i dag er som en nedtelling. 11-10-09. Nå er min egen nedtelling i gang: Det er mindre enn ett år igjen til jeg konverterer og blir katolikk i alle betydninger av ordet!

Det er over 2 måneder siden jeg fikk datoen for min konvertering gjennom en underlig opplevelse med beis og malekost ved hytteveggen; jeg skrev om dette i et eget innlegg samme kveld, og noen uker senere kunne jeg avsløre at datoen som dukket opp i min bevissthet, var 10.10.10.

I anledning dagen i dag tar jeg for første gang med et bilde der min ringe person framgår, riktignok fra tilstrekkelig avstand til at jeg ikke direkte dominerer bildeflaten. Dette viser beisingen av den omtalte hytta, og det er tatt nettopp ved nordveggen, der hvor jeg befant meg da tallet 101010 steg opp i dagen mens jeg med malekosten i hånda mediterte over St. Mattias.

Innlegget jeg skriver akkurat nå, markerer innledningen til det som kan bli et av de viktigste årene i mitt liv. I dag, 11.10.09, er det nøyaktig 52 uker igjen til messen der jeg konverterer og erklærer for Gud og menigheten at "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den Katolske Kirke tror, lærer og forkynner."

Det er ikke småtteri som inngår i denne erklæringen. Det er derfor jeg syns det er så godt og riktig å bruke lang, lang tid på forberedelsene. Dagen i dag er egnet både til et tilbakeblikk og til å se framover.

Om bare 3-4 uker er det et år siden jeg gikk til katolsk messe for første gang. Jeg har skrevet om denne hendelsen tidligere, da jeg full av nerver ruslet ned til Mariakirken og snek meg inn på en plass langt bak.

Etter den tid har jeg vært på messe i den samme kirken et utall ganger, minst 50 må det ha blitt alt i alt. I løpet av denne tiden har jeg også feiret messe i en rekke andre, katolske kirker både her i landet og utenlands. Jeg har beskrevet noen av disse opplevelsene i blogginnlegg fra bl.a. Bergen, Nijmegen, Riga, Sardinia og Roma.

Vi kan med største selvfølgelighet konstatere at mitt ferske forhold til Den katolske kirke har tilført reiselivet en ny dimensjon, nemlig søket etter messetider i reisemålets katolske kirke(r). Allerede nå kan jeg nevne at jeg ser fram til til å feire messe i Stockholms Katolska Domkyrka søndag før jul i år og i den slovenske helligdommen Ptujska Gora i februar.

At messen står sentralt i en katolikks liv, har jeg fått erfare både i alle de fantastiske messene jeg har overvært, og i absolutt all litteratur jeg har lest om Kirken. Det har faktisk blitt til en hel liten boksamling om Den katolske kirke her i huset, og selv om langtfra alle bøkene er blitt lest ennå, arbeider jeg meg langsomt gjennom de mange tykke og tynne bindene som står lett tilgjengelig i husets lille kontor. Mange av disse har jeg nevnt i egne blogginnlegg, f.eks. dette.

Bloggen er blitt en viktig del av denne prosessen. Her har jeg bearbeidet tanker og opplevelser jeg har hatt underveis, og jeg har satt min fortid i perspektiv. I presentasjonen av bloggen i høyre spalte står det: "Idet bloggen ble startet den 4. februar 2009, var det helt uklart om bloggeren, "Inventus", kommer til å konvertere eller ikke." Slik det ser ut nå, er derimot konverteringen rimelig sikker - jeg har jo til og med fått fastsatt en dato. Imidlertid ser jeg det også slik at med den lange tiden som gjenstår fram til 10. oktober 2010, har jeg alle muligheter til å ombestemme meg underveis, til å komme til nye erkjennelser som jeg ikke har støtt på ennå. Jeg håper jo ikke at dette skjer, men jeg holder alle alternativer for mulige fram til prosessen har funnet sin avslutning.

I et tidligere innlegg nevnte jeg at jeg ganske sikkert må avlegge skriftemål i flere episoder om jeg skal komme til bunns i alle mellomværende mellom Gud og meg fra mine 20 år med gudløs livsførsel. Første episode er gjennomført, og jeg syns at jeg kan bevege meg litt lettere til mote fram til det er naturlig å hente fram neste episode; kanskje i fastetiden. På denne måten vil jeg møysommelig bli rede til å tre inn i de fullverdige katolikkenes rekker om et år. Dette året er virkelig den tiden jeg behøver for å få bearbeidet mitt stivnede sinn og den mer-enn-middelaldrendes vanetenking og holdningskonservatisme. Det er også greit å ha et helt år fra nå til å bli godtatt og tolerert som "katolikken blant oss" i familien, vennelaget, kollegiet og den nokså vide bekjentskapskretsen. Dette har jeg ingenting imot, men jeg vet at for mange av menneskene jeg kjenner, vil det ta litt tid å forstå at det å bli katolikk er et bevisst og seriøst valg hos meg selv. Det er ikke og kan aldri bli noe eksperiment eller et nykke som går over etter en tid. Dette er et valg for resten av livet, uansett hvilken varighet dette vil få.

I dag teller jeg altså 52 uker fram, og jeg kjenner det kiler i magen når jeg ser meg selv skiftevis stå oppreist og ligge knelende i Mariakirken i Askim foran alle disse mine norske, vietnamesiske, polske og kroatiske menighetssøsken mens jeg skal framsi de ulike svarene og erklæringene under konversjonsritualet. I juni i år skrev jeg et innlegg om hvordan jeg gruer meg til akkurat den siden av saken. Engstelsen er ikke blitt mindre, men dette er hva jeg får tåle å gjennomgå; det er så mange som har maktet det før meg.

Jeg tenkte på nettopp dette under messen i kirken i formiddag. Sammen med min kjære, som stadig er protestant men med større og større vidsyn, satt jeg litt bakenfor midten av kirken og kikket fram mot den forreste benken, som trolig vil være min plass den 10.10.10. Jeg kjente igjen et gufs fra tanken på å være i fokus, men ristet det av meg.

Like etterpå kom vi til den fineste delen av messen, nemlig Den Eukaristiske Bønn, der vi alle synker ned på kne. Jeg opplevde nok en gang hvordan dette, å knele ved benken og vise på samme tid ydmykhet, syndserkjennelse og takknemlighet, er noe av det sterkeste og tydeligste i det å være katolikk. Jeg kjente at det er dette jeg vil, det er dette som oppleves rett og godt, og jeg tar målbevisst fatt på dette året som skal føre meg helt fram til fullføringen av denne prosessen - så sant jeg lever.

Dermed vil denne bloggen arte seg akkurat slik det står i høyre marg: Fram til slutten av 2010 - eller i det minste fram til 10.10.10 - vil det bli skrevet stadig nye innlegg om min lange vandring.

Nobelprisen sett med amerikansk, katolsk blikk

For første gang i min tid som først katolsk interessert og deretter som troende katolikk henviser den amerikanske nyhets-site'n Catholic Online til nyheter fra Oslo!
Det som Catholic Online griper fatt i ved tildelingen av Nobels Fredspris til president Obama, er ikke hans korte tid i embedet, men det innenrikspolitiske problemet at han i sine helsereformer ikke har vært villig til å innskrenke adgangen til abort for amerikanske borgere.
Som ved nok et slikt merkelig sammenfall av omstendigheter handler dagens innlegg på denne bloggen dypest sett om det samme som innlegget i går, nemlig om en kjent persons holdning til abort, og omgivelsenes reaksjon på hans synspunkter. Jeg deler nå dagens hovedartikkel fra Catholic Online på bloggen Banker på Pavens port:

President Obama Receives Nobel Peace Prize. War on the Womb Continues - Catholic Online

Shared via AddThis

Nei til opprørsprester!

Mitt innlegg om "lutherske katolikker" forleden dag har vakt ulike reaksjoner i kommentarfeltet. De som lurer på hva jeg har imot prester som villig lar sine egne synspunkter i kirkepolitiske saker gå foran alle andre hensyn, vil finne en viktig og ganske personlig forklaring i det nedenstående.


En stund etter at jeg flyttet fra min hjembygd for 30 år siden, fikk menigheten en ny, residerende kapellan. Kapellanen kom fra Ryfylke og het Ludvig Nessa. For mange i min generasjon er dette navnet mer enn nok til å vekke minner om spektakulære og symboltunge demonstrasjoner mot abortloven gjennom siste halvdel av 1980-tallet. Yngre personer har kanskje ikke noe forhold til de politiske og kirkelige hendelsene fra den tiden, men det er helt klart at Ludvig Nessa, side om side med sin meningsfelle Børre Knudsen, skapte historie.
Mens Nessa herjet planmessig og målrettet i riksdekkende nyhetsmedier, ble forholdene verre og verre i menigheten hvor han var ansatt. Under gudstjenesten 17. mai 1986 trakk han tilbake sin embedsed som prest i Den norske kirke, og dermed fikk rabalderet fritt spillerom.
I menighetsrådet der Nessa hadde sin stilling, satt enkelte av mine slektninger. Samtidig (1986) ble en av mine venner fra ungdomstiden ansatt som sogneprest i menigheten og ble altså Nessas nærmeste overordnede.
Jeg fikk løpende informasjon om problemene som menigheten ble utsatt for, om splittelse og opprivende diskusjoner, om håpløse valgsituasjoner, om plagene ved alle samtaler og møter som sporet av, om det umulige i å drive menighetsarbeid parallelt med den lokale kapellanens voldsomme opprør mot kirkeledelsen, Kongen og Stortinget. Folk ble syke av plagene de måtte leve med.
Jeg kommer aldri til å glemme de mange årene med stadige, timelange telefonsamtaler med slektninger som led under forholdene i menigheten.
Så langt i dette innlegget har jeg ikke sagt ett eneste ord om mitt eget syn på abortloven. Det skyldes at det på ingen måte er synet på abort som er tema her. Derimot handler denne teksten om hvordan samarbeidsforhold og menighetsarbeid ble dramatisk skadelidende av at en kapellan i Den norske kirke fór rundt og demonstrerte ved et par sykehus, arrangerte en fiktiv gravferd og holdt ildsprutende tordentaler mot sin biskop ("ulv i bispeklær") og konge ("Olav den blodige") foran et glupskt pressekorps.
Uavhengig av folks syn på abortloven førte Ludvig Nessas aksjoner til konfliktsituasjoner på mange plan i det lille lokalsamfunnet. Det ble vanskelig å skille mellom abortsaken og kapellanens person. Vi kan beskrive de ulike konfliktene på denne måten:

• I stedet for å ta stilling for eller imot abort, ble det snarere spørsmål om å være for eller imot kapellan Nessas aksjoner.
• Støttet man aksjonsformen, støttet man også personen Ludvig Nessa.
• Det ble vanskelig å være motstander av abort uten å bli betraktet som sympatisør av Nessa.
• Redelige og anstendige folk tidde stille om sitt abortsyn av frykt for å bli identifisert med Nessa og hans ytringsformer.
• Å være motstander av abortloven ble et av kravene til rettroenhet.
• De kristne som fant Nessas metoder frastøtende, fikk sin kristne tro og sin holdning til abortloven mistenkeliggjort.
• Mange nektet å bruke Nessas prestetjenester ved private begivenheter (barnedåp, bryllup, begravelse) av frykt for å bli regnet som hans meningsfeller.
• Folk som på den måten tok avstand fra Nessas protestaksjoner, kunne lett bli tatt for å være aborttilhengere uten at dette var tilfellet.

Slik kan vi fortsette å stille opp motsetningsforhold mellom de tre elementene i situasjonen som rådet for 20-24 år siden: Synet på abort, synet på retorikken hos Nessa og Knudsen og synet på presten Ludvig Nessa. Kort sagt var det Nessa selv som ble sentrum i saken. Hans mildt sagt ukonvensjonelle stil som prest vakte større reaksjoner enn abortsaken i seg selv.
Forvirringen og lidelsen hos alle som måtte forholde seg til ham som kapellan, var ubeskrivelig.
Ludvig Nessa har nå for tiden et eget nettsted hvor han profilerer sine nåværende satsingsområder. Der har han også lagt ut hele teksten fra domfellelsen mot ham i lagmannsretten i 1991. De som enten har glemt eller ikke har hørt om hans omfattende sprell, kan ha nytte av å lese dommen der det i 15 punkter beskrives hvordan han beviselig krenket ro og orden både i menigheten, i bispedømmet, ved to sykehus, på en kirkegård og i forholdet til myndighetene.


For meg personlig har de skremmende tilstandene i min hjembygd på 1980-tallet ført til en umiddelbar avstandtagen fra alle andre prester som utnytter eller misbruker sin stilling til private protestaksjoner. Det har også gitt meg et syn på prestegjerningen og omsorgen for menigheten som samsvarer helt med den på mange måter umoderne presterollen innen Den katolske kirke - især med tanke på lydighetsløftet.
Dessuten må jeg innrømme at alle uhyrlighetene fra Nessa & co, med base i mitt gamle lokalmiljø, har gjort meg ganske likegyldig og uinteressert i forhold til hele abortsaken, såpass likegyldig at det føles helt OK å la Kirken - den katolske, vel å merke! - ta hånd om hva som skal menes.

Lutherske katolikker (sic!)

Foto: gulesider.no

Nær min hjembygd utenfor Fredrikstad lå et lite, gammeldags bedehus som het Sarepta. Bedehuset var eid av den daværende Santalmisjonen, som senere fusjonerte med Indremisjonen og dannet selskapet Normisjon. I dette lutherske landskapet holdt man seg på trygg, erkekonservativ og trangsynt grunn, noe som gikk godt overens med beliggenheten for Hans Nielsen Hauges hjemsted like over på den andre siden av Glomma, bare få kilometer i luftlinje.
Som med så mange andre bedehus eid av det nåværende Normisjon har det heldigvis gått nedover med driften, og allerede for flere år siden ble Sarepta stengt. Huset ble deretter solgt, men ingen jeg kjenner i området, har kunnet forklare hva eller hvem det er som har kjøpt huset. Det har gått rykter om at det er en katolsk organisasjon som eier og driver huset, men dette har jeg ikke helt kunnet tro på ettersom dette ikke framgår av nettsidene katolsk.no.
Huset har åpenbart vært vedlikeholdt hele tiden; det tar seg godt ut og er som alltid lett å se fra krysset E6/Rv111 ved Årum. Alle som har kjørt E6 til eller fra svenskegrensen ved Svinesund, har faktisk kjørt rett forbi det.
Da jeg kjørte forbi på rv111 for et par uker siden, ble jeg vàr at det på søndre møne er spikret opp et hvitmalt trekors. Ved nærmere ettersyn kunne jeg til og med se at det ikke var noe alminnelig kors, men intet mindre enn et russisk kors, med skråbjelke nederst. Ortodoks, med andre ord??? Nei, heller ikke nettstedet ortodoks.no vitner om noe nytt lokale mellom Fredrikstad og Sarpsborg.
Helt nylig bestemte jeg meg for å komme til bunns i saken, og jeg satte i gang med et utstrakt søk på Internett. Da falt bitene på plass, og jeg vet nesten ikke om jeg skal gråte eller le. Jeg ble i hvert fall full av ny og fullstendig uinteressant viten. Jeg bringer mine søkeresultater her:

Det gamle misjonshuset Sarepta eies av St. Mikael og alle de helliges menighet og tilhører Den nordisk-katolske kirke, som ble stiftet i Norge i 1999. Kirkesamfunnet kaller seg iblant gammelkristent, noe som forteller at det baserer sin teologi dels på gamle skrifter fra de første par århundrer e.Kr., dels på luthersk tenkning. De anerkjenner Paven, men ikke Pavens ufeilbarlighet (er det mulig?!). De anerkjenner heller ikke Jomfru Maria slik hun posisjoneres i katolsk teologi.
Den nordisk-katolske kirke har menigheter i Oslo, Bergen, Ålesund, Trondheim og altså Fredrikstad/Sarpsborg.
Ettersom kirkesamfunnet er såpass ferskt, drives det av prester som alle har protestantisk utdannelse og har vært ordinert til prest i Statskirken. Navnene på prestene som dukker opp når man klikker seg litt rundt på nettsidene www.dnkk.no, er til dels foruroligende:
Her finner vi Fader (!) Tom Hængsle, kjent fra homofilistriden på 1990-tallet. Hængsle var på den tiden prest i Skjeberg i Østfold og var én av tre prester som brøt kontakten med biskop Even Fougner i 1997 etter bispemøtets homofilivedtak.
Her finner vi også Fader Asle Ambrosius (!) Dingstad, som foretok et lignende brudd med biskop Sigurd Osberg i Tunsberg bispedømme omtrent på samme tid. Også en tredje "Fader" er kjent fra tilsvarende, prestelig ulydighet og opprør, Lauritz Elias Pettersen.
Så dette ble den åndelige redningen for lille Sarepta på Årum, å bli en kirke for prester som ikke finner seg til rette noe sted, verken i Den ortodokse, Den katolske eller Den lutherske kirke. I stedet har de altså med en nokså forenklet og tendensiøs eklektikk utviklet et nytt kirkesamfunn, etter forehavende basert på en amerikansk nisjekirke omtalt som "the Polish National Catholic Church (PNCC)".
Protestantene fortsetter med andre ord sin splittelsespraksis. Den enkeltes egne meninger er så fundamentalt viktige at de kan tas inn i statuttene for et nytt kirkesamfunn så snart uenigheten med opprinnelige trosbrødre blir for sterk. Å bøye av og vise ydmykhet og lydighet er ikke tingen for disse karene. Heller høvle ned sin egen kirke med ostehøvel enn å holde fred.
Jeg har sagt det før og sier det igjen og igjen og igjen: Jeg har ingen sans for pietistiske mørkemenn. Jeg har sett for mye av dem på nært hold. Herrene Hængsle, Dingstad og Pettersen har forhenværende (eller kanskje stadig nåværende?) kolleger i Foreningen for bibel og bekjennelse, en trist flokk som jeg i min ungdom slåss mot i avisspaltene. Dette vil jeg nok komme tilbake til et eget innlegg om noen dager.
Ærlig talt: Etter 20 år på religionsfri vidvanke nettopp på grunn av figurer som Hængsle og Dingstad og noen enda verre, har jeg funnet en havn og et hjem i Den katolske kirke. Jeg er sjeleglad for at ingen av dem er å treffe her, og jeg finner det patetisk og latterlig å se at de nå får herje fritt med hverandre og sine familiemedlemmer i et trossamfunn så smalt og marginalt som osteskiven i en club sandwich. Lutherske katolikker? - My ass!

Små hendelser, stor betydning

Dagene går jevnt og trutt framover; snart er det bare et år igjen til dagen for min konvertering til Den katolske kirke, 10.10.10. I mellomtiden tar jeg det med ro og reflekterer uformelt og usystematisk over alt som hender meg.
Vi har hatt noen dager med festivitas her i huset. Min kjære har fylt runde år, og det meste av denne uka har vært preget av feiring og selskapelighet. Dette førte til en viss kontakt med slektninger som er aktive innen lokalt menighetsarbeid i Den norske kirke, og som så mange ganger før beskrives det som "veldig hyggelig" at jeg har valgt å bli katolikk. Jeg antar at det betyr "veldig hyggelig i motsetning til det gudløse livet du har ført i de foregående 20 år". Som jeg trolig vil komme tilbake til et eget innlegg i nær framtid, vil nok meningsforskjellene snart komme til syne i samtaler om troens innhold hos de protestantiske slektningene og meg selv. Vi får håpe at det også på lengre sikt blir betraktet som "veldig hyggelig" med en katolikk i slekta.
I anledning fødselsdagen ga jeg blant annet en bok til min kjære, en morsom, dansk utgivelse som forhandles av St. Olav Bokhandel: "Kunsten at overleve når man er gift med en katolik". Boka ble satt pris på, og jeg ser fram til å høre mer om hva hun har i vente, og om hennes innstilling til alt dette...
Selv leser jeg for tiden en av bøkene jeg kjøpte på høstmarkedet i den lokale, katolske kirken den 5. september. Boka er skrevet av Scott Hahn og heter "Lammets nattverd". Det framgår at forfatteren er utdannet protestantisk prest i USA, men har konvertert til katolisismen og skriver levende og engasjert om messen i katolsk tradisjon. Her finner jeg nettopp en masse henvisninger til tradisjonene. Scott Hahn bruker kildemateriale fra det første og annet århundre e. Kr., altså ikke-bibelske nedtegnelser fra apostlene og deres umiddelbare etterfølgere.
Det er virkelig fascinerende å lese hvordan messen og ikke minst kommunionen har funnet sin form for uhyggelig lang tid siden. Henvisningene bekrefter det som bloggen Sanctus er opptatt av i 3 innlegg fra september måned, nemlig hvor feil eller mangelfullt det blir å legge vekt på Bibelen alene ("Sola scriptura"). Kildematerialet i Scott Hahns bok viser jo til fulle at det allerede på 100-tallet fantes folk som var seriøst tenkende og som kunne nedtegne skriftlig hvordan de ble enige om å utføre ritualer og liturgi.
Å lese dette i konsentrert og relativt moderne form, med forfatterens ekte entusiasme som undertone, gjør meg trygg og fornøyd med både mitt valg og min hverdag. Jeg er kommet innenfor en kirke hvor det bare dukker opp flere og flere ting å lære, og alt jeg har møtt hittil, har vært godt og byggende.
Ved kveldsmessen i den lokale kirken sist onsdag var vi bare 4 mennesker i forsamlingen, inkludert pateren. Like fullt var messen en intens og fortettet opplevelse der hvert eneste ord fra presten eller oss i menigheten føltes som skritt på veien mot et felles mål: Eukaristien, der jeg selv riktignok ikke får delta fullt ut ennå, men hvor jeg likevel får ta del i syndsforlatelse og fellesskapet ved å være til stede. Det passet utrolig godt å begynne å lese "Lammets nattverd" etter nettopp denne onsdagsmessen; intensiteten jeg fornemmet var liksom beviset på at Scott Hahns begeistrede skildring er korrekt: Jeg deler hans opplevelse av den eldgamle, apostoliske liturgien.

St. Josef og St. Birgitta

Da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen for et utall år siden, husker jeg at vi lærte om Den katolske kirke i kristendomstimene (dette var lenge før faget skulle få et nøytralt innhold under navn så tungvinte at de må forkortes til KRL eller RLE). Det var viktig rent pedagogisk å knytte lærestoffet til lokale forhold, så læreren spurte om vi visste navnet på den katolske kirken i nærmeste by, som var Fredrikstad.
På den tiden lå det daværende Sentralsykehuset for Østfold side om side med det gamle, katolske sykehuset St. Josefs Hospital. Nå er St. Josef forlengst innlemmet i Sykehuset Østfold, men bygningen ligger der ennå.
Den gamle katolske kirken oppført i laftet tømmer ligger fremdeles like bak bygningen som tilhørte St. Josefs Hospital, men det er bygd ny, praktfull katolsk kirke i murstein på skrå over gaten. Den er - som i gamle dager - viet Sancta Birgitta.
Så da jeg som den eneste i klassen rakte hånda i været og svarte "St. Birgitta" på lærerens spørsmål, møtte jeg bare et forundret og overrasket blikk fra lærerens side. Han sa: "Nei, den heter vel St. Josef slik som sykehuset?"
Allerede den gang, 12 år gammel, var jeg like sta og påståelig som nå, så jeg holdt på mitt. Læreren mumlet at han skulle sjekke saken. Allerede dagen etter innledet han skoledagen med å beklage at han hadde tatt feil; den katolske kirken i Fredrikstad het ganske riktig St. Birgitta selv om sykehuset het St. Josef.
Slik går det an gå gå seg vill blant helgenene, især for en protestant som egentlig er uinteressert. Hendelsen kom for meg sist lørdagskveld, for da dro min kjære og jeg på kveldsmesse i St. Birgitta kirke. Vi var ca 15 mennesker i kirken, og vi benyttet sjansen til å se oss godt omkring ettersom det var første gang vi var på innsiden av denne miniatyrkatedralen beliggende rett over veien for Fredrikstad Domkirke. For oss utflyttede er kirken relativt ny, men den har vel stått der i sin nåværende form i nærmere 20 år.
Messen gikk sin gang slik vi begynner å kjenne så godt, og stunden var fredelig og oppbyggelig. Det var da vi kom ut på gata og fikk se fasaden på det opprinnelige St. Josefs Hospital ligge badet i kveldssol at hendelsen fra barneskolen dukket opp i meg igjen. Samtidig minnet min kjære om at det var nettopp der inne, i hjørnet under statuen av St. Josef, at vår eldste sønn ble født i pinsen 1981. Allerede dengang var driften av sykehuset overlatt til det offentlige. Det ble likevel en nødvendighet for meg å fotografere hjørnet av denne bygningen som har hatt såpass stor betydning i våre liv selv om vi hadde et svært distansert forhold til nonnene som drev sykehuset i vår barndom. Jeg husker sykebesøk hos besteforeldre da jeg var så liten at jeg knapt nådde opp til sengekanten. Nonnene føk lydløst rundt i korridorene med sorte hodetørklær, og i alle rom hang et krusifiks oppunder taket.
Faren min fortalte humrende at det alltid var så mørkt inne i sykehuset, for katolikkene sparte på strømmen. Jeg skjønte ikke helt om dette var en katolsk dyd, men mørkt var det, det hadde han rett i.
Den lille trekirken blir tydeligvis vedlikeholdt. Den er rødmalt nå for tiden; jeg mener å huske at den var mørkebrun i min barndom. En blogger knyttet til den katolske menigheten i Drammen skriver noe lignende både om en gammel tømmerkirke og St. Josef-søstrene på et lokalt, katolsk sykehus i sin hjemby; les innlegget her. Dette tilhørte sannsynligvis en oppgave og en organisering av Kirkens arbeid i Norge på første halvdel av 1900-tallet. Det interessante for Fredrikstads vedkommende er at kirken og sykehuset fremdeles ligger side om side. St. Josef i egen person skuer fra hospitalhjørnet utover kvartalene der kirke, menighetssal og kontorer er plassert i en vakker og spektakulær bygningsmasse. Og inni kirkerommet satt vi sist lørdag kveld og feiret messe med et drøyt dusin sjeler som vi overhodet ikke kjenner, men som vi like fullt opplevde et fellesskap med.
Det er forunderlig; ord strekker ikke til...