Bloggens essens

Alt oppstusset rundt Den katolske kirke i de siste ukene har gjort at uttrykk fra Kirkens univers er blitt flittig brukte søkebegreper på Internett. Når jeg selv har dristet meg til å skrive om disse temaene og benytte både navn og begreper i enkelte av mine blogginnlegg, har det gitt et oppsving for denne bloggen som jeg ikke hadde tanke for i utgangspunktet. Det har blitt en daglig fest eller panikkanfall, alt ettersom, å følge med på besøkstallene; enkelte dager har de ligget 3-4 ganger høyere enn tidligere.
Dette betyr at bloggen trolig er blitt besøkt av en lang rekke personer som ikke har kjent til den før nå. Det ville vært for galt om disse nye bloggjestene fikk inntrykk av at dette er bare enda et forum for smale synspunkter på samfunnsdebatten. I de mer enn 14 månedene bloggen har eksistert, har målsettingen vært en ganske annen enn å forsvare Den katolske kirken i norske medier - hvem skulle ha trodd for 14 måneder siden at katolske representanter og ledere skulle prege nyhetsbildet i Norge i uke etter uke?!
Samtidig har jeg tenkt både bakover og framover i tid, og jeg finner ut at når bloggen ble opprettet primo februar 2009 og vil ha oppfylt sitt mål primo oktober 2010, vil dens samlede funksjonstid være 20 måneder. Mindre enn 1/3 av denne tiden gjenstår. Prosessen har ført meg dithen at full opptakelse i det katolske fellesskap er den eneste naturlige og nødvendige oppfyllelse av bloggskrivingens målsetting.
Det er derfor ikke bare av hensyn til nye lesere av "Banker på Pavens port", men også for min egen status' skyld at jeg nå presenterer nedenstående liste over de 12 viktigste, mest personlige og mest sentrale innleggene som bloggen inneholder. Med denne kronologiske listen slipper nye bloggbesøkere å scrolle gjennom de over 270 innleggene, og med denne oversikten som referanse blir det lett for både de trofaste leserne og meg selv å finne igjen det som bloggen handler om: Min personlige prosess, min lange vandring, min søken etter essensen i alle de trosspørsmål og religiøse opplevelser jeg har hatt hittil i denne ufattelig rike perioden i mitt liv.
Med dette avslører jeg hvilke faktorer jeg selv tillegger størst verdi i min skriveprosess som blogger og blivende katolikk. Denne bloggen handler dypest sett ikke om skandaler og tragedier, men om dette:

1. "Fullt av selvmotsigelser", 04.02.09, det aller første innlegget.
2. "Troen på Gud", 13.03.09, jeg gjenfinner min gudstro.
3. "Mattias", 27.06.09, jeg velger skytshelgen.
4. "101010", 25.08.09, datoen for min konversjon mottas.
5. "Nei til opprørsprester!", 08.10.09, noen av grunnene til min aversjon mot protestanter.
6. "Den bortkomne sønn", 20.10.09, om en oppbyggelig, katolsk bok.
7. "Himmelsk logikk", 06.01.10, en aha-opplevelse om Kirkens syn på abort.
8. "Himmelens dronning", 23.01.10, læren om Jomfru Maria.
9. "Mea maxima culpa", 28.01.10, den ydmyke gleden over syndsbekjennelsen.
10. "Refleksjon", 26.02.10, betraktninger over min utvikling.
11. "Palmesøndag i Santa Maria Maggiore", 01.04.10, fra en katolsk messe i Roma.
12. "Om å bli katolsk", 05.04.10, bevisstgjøring og symbolforståelse.
    - - -

Bildet: Inventus på kirketrappa i Ptujska Gora, Slovenia, 13.02.10.

Ytringsfrihetens grenser

Å uttale seg om en sak er en menneskerett i vår del av verden. Det finnes rammer for hvordan man kan uttrykke seg, spesielt der enkeltpersoner er i fokus, men stort sett er det ingen grenser for hva man får lov til å mene og hvilke meninger man får lov til å gi uttrykk for.
Ytringsfriheten er en av de godene vi regner som selvsagte i vårt samfunn, og de fleste av oss er villige til å kjempe hardt og lenge for å beholde den.
Et eksempel på det motsatte - en kamp for å slippe å ha ytringsfrihet - så vi i mediene da muslimer i enkelte land demonstrerte mot offentliggjøringen av de beryktede Mohammed-karikaturene. På et av bannerne vi så på bilder fra et tv-kamera, sto det: "To hell with your democracy." Denne bannerteksten har jeg også nevnt tidligere; klikk eventuelt her for å lese innlegget fra juli i fjor.
Mellom denne ytterligheten og vår egen, nordeuropeiske virkelighet ligger det en lang, trinnløs skala. Iblant kan det være klokt å velge et sted på denne skalaen der full ytringsfrihet ikke innebærer en følt plikt til å si høyt absolutt alt man tenker på.
Jeg kom i tanker om at fornuftens og diskresjonens grenser iblant inntrer før ytringsfriheten har fått full utfoldelse. En svensk blogg som jeg besøker svært ofte, har tatt pause, "lagts på is", som bloggeren selv uttrykker det. I bloggen, som heter Oroa dig inte..., står det i et innlegg fra 10. april:

"Jag anser att mitt tidigare blogginlägg innebar en stor risk att jag skulle ha blivit en bricka i ett intrigspel som jag inte vill vara delaktig i, därav denna ändring. Stiftet har inte påverkat mig på något sätt, inte heller har jag ändrat min uppfattning om att jag - och andra katoliker - bör delta fritt i den debatt som rör vår kyrka.
Mitt beslut att lägga denna blogg på is en tid kvarstår."

Denne spesifikt katolske bloggen legges altså på is en tid framover. Bloggeren ønsker ikke å bli en brikke i et spill, sier hun, derfor er det bedre å avstå fra å kommentere aktuelle samfunnsspørsmål.
Beslutningen ble tatt etter at dikteren Marcus Birro, som selv omtaler seg som katolsk troende, rettet et voldsomt angrep på Den katolske kirke som helhet i en artikkel i Dagens Nyheter. Bloggeren som drifter Oroa dig inte..., har fått med seg noen meningsfeller til å imøtegå Birros artikkel, og dette markerer den foreløpige avslutningen på denne bloggen.
Jeg ble først forundret da jeg leste dette sist søndag. Som så mange ganger før ble jeg gående og tenke, og det gikk opp for meg at jeg burde tenke høyt rundt temaet ytringsfrihet.
Før jeg kom så langt, dukket pater Kjell Arild Pollestads navn opp i nyhetsbildet, og med et ikke udelt positivt fortegn. Derfor lot jeg meg rive med og skrev først ett blogginnlegg, deretter ett til, i løpet av i går. Kanskje lot jeg meg på den måten bli "en bricka i ett intrigspel", som den svenske bloggeren uttrykte det. Dette vet jeg ikke, og jeg kunne godt tenke meg å slippe å vite det.
I dag fyller Pollestad hele VGs forside sammen med Lars Roar Langslet. Vil dette oppslaget føre saken vel i havn, eller bærer lenger ut på åpent hav?
Det gjenstår å se. Ennå er nok ikke alt sagt, men spørsmålet er: Trenger alt å sies i alles påhør? Når man har en mening, er det da alltid nødvendig å si den høyt? Man har rett til det, for all del, men det kan være klokt å vurdere først om ens egen mening vil bidra til å gjøre verden til et bedre sted eller ikke.
"Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener det gode." (1. Kor. 6,12) Dette bibelordet kan benyttes i mange sammenhenger, så også her.
Sannheten må fram, men meningene om sannheten, og ikke minst meningene om det som bare kanskje er sant, kan det ofte være lurt å dempe.
I mange tidligere innlegg på denne bloggen har jeg skrevet med begeistring at jeg har sett noe om Den katolske kirke på TV eller i avisene. Nå i det siste har nettopp Kirken vært et så hett tema at verden neppe sitter og venter på mitt syn på saken. Ytringsfriheten er en rettighet jeg som privatperson kan velge å la være å benytte. Dette faktum tar jeg til meg etter den frivillige stengningen av bloggen Oroa dig inte....Også dette er en slags lærdom.
- - -
Bildet: Potemkin-trappen i Odessa, Ukraina.

Ettertanke

Iblant kan det være greit å legge ut en føler for å se hva som skjer. Jeg har gjort det i dag, i form av nedenstående innlegg om en sak som jeg syntes ble veldig vanskelig å forholde seg til.
Pater Pollestad, den blide, verdensvante og velartikulerte pateren som har gitt Den katolske kirke et ansikt i Norge, er han en overgriper?
Nå har det kommet noen kommentarer til innlegget, og jeg har sett Dagsrevyen. Jeg har behov for å sette en del tanker i system i forhold til anklagene mot Pollestad og hans eget forsvar i dagens Aftenposten:

• Hvis Pollestad er skyldig, er hans innlegg i Aftenposten en uhyrlig frekkhet.
• Hvis Pollestad er skyldig, er det skjedd en alvorlig systemglipp når han fram til i går har fått beholde sin tittel og posisjon som pater i Den katolske kirke.
• Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg begått et dobbelt overgrep mot pateren i Porsgrunn ved å så tvil rundt dennes uttalelser den siste tiden.
• Hvis Pollestad er skyldig, har han sveket Kirken i dobbel forstand ved først å begå overgrep og deretter bruke sitt gode navn og rykte utad til å sverte kolleger og overordnede.
• Hvis Pollestad er skyldig, har Den katolske kirke i Norge mistet en folkekjær pater hvis sko det ikke er gitt hvem som helst å fylle.
• Hvis Pollestad er skyldig, har han med dagens avisinnlegg avlivet sin egen troverdighet både som pater, forfatter og programleder.

Disse og en rekke andre betingelser gjorde Pollestads eventuelle skyld så utenkelig over Aftenposten ved frokostbordet at jeg ble tankefull og ulykkelig på både hans og Porsgrunn-paterens og bispesetets vegne.
Før eller siden får vi kanskje vite hva som er den objektive sannheten. Fram til da ber jeg om forståelse for min tvil og om tilgivelse for mine feiloppfatninger.

Intriger eller overgrep?

Foto: Aftenposten.no

Det planlagte innlegget i dag skulle handle om ytringsfrihet. Det ble ikke akkurat slik, for da Aftenposten ble brettet ut over frokostbordet, stilte en nyhet seg i veien:
Pater Kjell Aril Pollestad, kjent både som katolsk prest, forfatter og gourmet, skriver i et langt og åpenhjertig leserinnlegg at det er han som er anklaget for å ha forgrepet seg på en tidligere prestestudent. Pollestad beskriver en ganske annen historie enn vi hittil har hørt om saken, og han hevder til og med at det er folk sentralt ved bispekontoret i Oslo som ønsker ham fjernet og har satt i gang en prosess for å få dette til.
Pater Pollestad avslutter med å si at han på 30-årsdagen for sin prestevielse den 12. april nedlegger sitt embede og går av som prest.
Dette er uendelig trist og beklagelig. Jeg er ikke i stand til å ta stilling til Pollestads versjon av historien, men med tanke på alle navn han benytter i innlegget, må det inneholde en ganske høy grad av sannhet. Uansett er det beklagelig at han har opplevd hendelser både nå i det siste og gjennom store deler av de siste 20 årene som en eneste lang heksejakt.
Det vi nå har fått, er en situasjon der to norske, katolske prester i full offentlighet forteller hver sin versjon av en på alle måter dødsens alvorlig historie. Jeg oppfatter situasjonen som tragisk og opprørende fra ethvert synspunkt.
Kanskje handler dette blogginnlegget likevel om ytringsfrihet; hva vet jeg? Sikkert er det at den norske, katolske prestestanden har mistet noe så uvanlig som et profilert, berømt og populært medlem. Derfor måtte denne bloggen handle om Kjell Arild Pollestad i dag; mer generelle temaer får vente.

Sølibatet

Etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg nå vil skrive to innlegg med karakter av rene meningsytringer om aktuelle temaer fra Den katolske kirke. Mine meninger spiller liten rolle for helhetsbildet, men jeg har behov for å forsøke å ytre noe som er teoretisk begrunnet.
I dag er sølibatet valgt som tema; det neste innlegget av denne typen vil handle om ytringsfrihet.
Det er kanskje dagens tema som er det vanskeligste av de to. Spørsmålet om sølibatets berettigelse er igjen blitt reist i forbindelse med overgrepssakene som har rystet Kirken de siste ukene. Enkelte har hevdet at overgrepene viser at det er på tide å oppheve sølibatskravet overfor katolske prester.
Denne slutningen er basert på et sneversynt blikk mot utelukkende de nylig rapporterte overgrepene innen Den katolske kirke. Går vi noen måneder eller år tilbake i tid, husker vi tilsvarende skandaler fra både protestantiske kirkesamfunn og fra organisasjoner uten religiøs tilknytning - i tillegg til alle enkeltsakene uten røtter i noen organisasjon. Å oppheve sølibatet er med andre ingen som helst garanti mot nye overgrep. Jeg finner det derfor unødvendig å argumentere for eller mot sølibatet på det grunnlaget.
Forøvrig har jeg ikke til hensikt å argumentere verken for eller mot sølibat på noe annet grunnlag heller. Jeg har gått inn i Den katolske kirke vel vitende om at hver eneste prest jeg kommer til å møte - med bare ett og annet begrunnet unntak - vil være en enslig mann, singel, ungkar, ugift.
I et innlegg jeg skrev i denne bloggens tidligste fase, ga jeg klart uttrykk for den ærbødighet og respekt jeg har for pateren i min lokale menighet nettopp på grunn av at han lever i sølibat for på den måten å tjene Gud og Kirken på best mulig måte.
I bøker jeg har lest, bl.a. pave Johannes Paul IIs "Dagsorden for det tredje årtusen", står det klart og tydelig hvor viktig det er at presten må kunne bruke all sin tid og energi på sin menighet og sine oppgaver i Kirken. Den forrige paven var nok ikke innstilt på å lempe på kravene her, og det er neppe den nåværende heller.
Jeg har sett på nært hold hvor grenseløst engasjerende jobben som pater i en menighet er. Pateren som jeg kjenner best, betjener helt alene 2 menigheter der kirkene ligger 45 kilometer fra hverandre og omfatter i alt 14 kommuner og 1200 medlemmer. Han gjør alt, og det han ikke gjør på egen hånd, er det han selv som har bedt andre om å gjøre. Etter hva jeg forsto i en samtale vi hadde for en tid siden, har menighetsrådet i katolske menigheter ikke så stort ansvar eller så bredt mandat som i statskirkelige menigheter. Stort sett er det pateren som har de absolutt fleste oppgavene og det aller meste av ansvaret.
Å betrakte menighetslivet i lys av paterens liv og hans løfte om å leve i sølibat, minner meg litt om en opplevelse jeg hadde med min eldste sønn for mange år siden - selv om denne hendelsen handler om noe helt annet. Sønnen var 12 år gammel og var på en stor, internasjonal speiderleir på Ingelsrud sør i Hedmark. Omtrent midtveis i leiruka tok jeg med hans yngre bror og dro på besøk. Vi tråkka omkring i de sumpete "gatene"mellom teltene, fant troppen hans og tilbrakte noen timer på stedet. Da yngstemann og jeg begynte å gjøre oss klare for den nesten 10 mil lange hjemturen, ble speideren så stille, og han begynte å kaste lange, megetsigende og etterhvert ganske blanke blikk mot meg. Jeg forsto hva som skjedde: Han ble grepet av hjemlengsel. Vennlig og saklig ga jeg ham valget mellom å bli med hjem eller å få hjelp til å komme over hjemlengselen og gjennomføre resten av leiroppholdet. Han innså straks at det siste alternativet var det mest ærerike, og jeg tok ham med til et par av de yngre lederne og bad dem innstendig om å sette ham i sving med noe. Det gjaldt å komme i aktivitet, være opptatt, stimulert og fokusert på en ansvarsoppgave.
Lederne skjønte straks budskapet og fikk ham i gang med å gjøre klar til kveldsmaten. Grillved måtte klargjøres, bord ryddes og dekkes med uknuselig servise, brød og pålegg skulle fram - og snart var tolvåringen så opptatt at han bare vinket oss av gårde da vi skulle dra.
Parallellen til katolsk prestetjeneste og sølibat er til stede: Når prestene ikke har familie, kan de bruke all sin tid på Kirken. Og når de kan og må bruke all sin tid på Kirken, blir det lettere å leve alene. Sølibatet danner en slags årsak-virkningsforhold med prestetjenestens innhold og ansvar.
Jeg ser derfor hvilke fordeler sølibatet har, men jeg ser framfor alt at det synes mer og mer umenneskelig. For meg hadde det vært utenkelig. Derfor kommer jeg ikke til å protestere det aller minste hvis jeg lever lenge nok til å oppleve at Kirken en gang i framtiden fraviker kravet om sølibat for sine prester. Det kan tenkes at dersom en pater eller et ordensmedlem leser dette, velter aggresjonen opp fordi jeg viser så liten innsikt i sølibatets personlige problematikk.
Jeg ser også at livsstilen som enslig kan få mening gjennom paterens altoppslukende ansvar. Derfor vil tariffgyldige arbeidsvilkår og regulering i henhold til norsk Arbeidsmiljølov gjøre sølibatet ikke bare overflødig, men nesten umulig å leve med. Det er vi som har bare 37,5 timers arbeidsuke som har tid og krefter til å ha familie.
Jeg har grenseløs respekt for alle som velger sølibat som livsstil, enten det er for å gå inn i prestetjeneste eller for å slutte seg til en orden. Jeg understreker at jeg respekterer personene mer enn selve ordningen. I innlegget "Ny identitet" som jeg skrev den 19. april i fjor, refererte jeg en diskusjon jeg hadde deltatt i rundt et hyggelig middagsbord. Jeg avsluttet beretningen om diskusjonen på en måte som også i dag, et år senere, uttrykker min respekt for dem som velger å leve i sølibat. Disse avsnittene egner seg som avslutning i dag også:
"Samtalen kulminerte mens sølibatet var tema og jeg kunne beskrive den grad av aktelse og ydmykhet jeg opplever i møte med den lokale pateren. Han er 10 år yngre enn meg, men kjennskapen til de evige løfter han har avgitt, og som kvalifiserer ham til å kunne yte tjenester som jeg, gamle ulv, kan nyttiggjøre meg, fyller meg med en slik respekt at jeg vegrer meg for å møte blikket hans.
Da dette var sagt, var det ikke mer å si, ikke mer å innvende, ingen flere spørsmål, ikke mer tvil på noen side av bordet. Jeg oppdaget at våre gjester hadde akseptert fullt ut hvor riktig det er av meg å innta en identitet som katolikk."
- - -
Bildet: Utvendig detalj fra Chiesa dell'Immacolata Concezione, Via V. Veneto, Roma.

Dugnad

En hyggelig lørdagskveld med selskapelig samvær og samtaler er tilbakelagt. Blant en mengde gode og interessante temaer dreide samtalen med slektninger seg også om forsommerens årlige klargjøring av familiens hytte. Temaet virker hverdagslig og banalt, men det utviklet seg til en synliggjøring av travle menneskers disponering av fritid og fridager, og kanskje avslørte den en viss forskjell mellom katolikker og protestanter. Hør bare:
Å finne en egnet dato for en familiedugnad på hytta startet med en forlengs og baklengs gjennomgang av kalenderen for april, mai og begynnelsen av juni på jakt etter en ledig lørdag. I smug holdt jeg en finger ved torsdag 13. mai, som er Kristi Himmelfartsdag. Jeg tenkte at dersom denne helligdagen midt i uka kunne brukes til det enkle og høyst selvpålagte arbeidet i og utenfor hytta, skulle jeg alltids få med meg kona på en noe framskyndet avreise hjemmefra slik at vi kunne rekke den tidlige messen i St. Birgitta før vi kjørte videre til hytta en mils vei unna for å gyve løs på dugnadsarbeidet.
Da de andre etter tur hevet øyenbrynene i fortvilelse over mangel på lørdager, ymtet jeg forsiktig om at Kristi Himmelfartsdag kanskje kunne være en aktuell dugnadsdag.
Disse slektningene er ordentlige mennesker, rettskafne og ulastelige og sterkt troende protestanter, en ressurs i den lokale menigheten. Derfor var svaret gitt i neste sekund: "Vi jobber ikke på Kristi Himmelfartsdag, nei!"
Jeg trakk forslaget nesten før det var framsatt og gjenopptok søket etter en ledig lørdag. Samtidig startet en tankeprosess innvendig i meg, en undring over hva som gjør at troende kan ha så ulikt syn på disponeringen av en bestemt helligdag.
Det første spørsmålet er naturligvis om jeg for min del har levd i gudløshet så lenge at jeg er blitt blasert, uten dømmekraft og med en altfor tøyelig samvittighet. Dette er godt mulig; jeg er på ingen måte i posisjon til å påberope meg den aller ringeste grad av rettskaffenhet.
En annen tanke er om vi her sto overfor protestantisk vurdering i kontrast til katolsk. Med mitt kjennskap til Den katolske kirkes katekisme visste jeg at det aller viktigste ved helligdagen er "å gi Gud den tjeneste de [menneskene] skylder Ham..." (KKK 2185). Jeg konstaterte at muligheten til å feire messe ikke ble hindret av en eventuell dugnad senere på formiddagen (KKK2182). En dugnad med familie og slekt på felles eiendom er heller ikke noe arbeid i vanlig forstand, men en hyggelig samhandling - på grensen til aktiv avkobling. Dugnaden vil også være av en slik art at det ikke er behov for bruk av andre støyende maskiner enn en støvsuger. Jeg syntes jeg hadde mitt på det tørre som troende katolikk. Protestantene var imidlertid ikke enige.
Jeg tror jeg har en forklaring. Protestantene teller synder én for én og er mer opptatt av syndenes sluttsum enn av delaktigheten i den ene, kollektive skyld. Dessuten - og dette er nok det viktigste i denne konkrete hendelsen - er protestanter med et visst kjennskap i lokalmiljøet svært opptatt av ikke å bli sett mens de utfører en mulig synd. Å rake gressplenen på en helligdag er en slik mulig synd i det protestantiske og i dette tilfellet det østfoldsk pietistiske lokalmiljøets øyne.
Jeg kan ta feil - jeg kan til og med ta grundig feil, det er jeg smertelig klar over. Grunnen til meningsforskjellen om familiedugnad eller ikke på Kristi Himmelfartsdag kan meget vel skyldes etterslep etter min ugudelige respektløshet overfor alt som er hellig. Likevel hadde jeg lyst til å skrive om denne uproblematiske konfrontasjonen med protestantiske slektninger ifall det finnes en promilles sjanse for at det er vår kirketilhørighet som gjør hyttedugnad etter messen en helligdag mulig for den ene parten men ikke for den andre.
Dugnaden finner sted lørdag 8. mai, ble det til slutt bestemt.
- - -
Bildet øverst er tatt på Öland og viser en gammel vindmølle ute på alvaret med viltvoksende orkideer i forgrunnen. Bildet er ikke tilfeldig valgt.

Katolikkoide og katolisister

Nå som Den katolske kirke har vært og er et så hett tema i mediebildet, har det blitt virvlet opp en del rusk og rask i form av avarter av katolisisme. At det er vanskelig å skille mellom den opprinnelige, apostoliske katolske kirke og enkelte nye med lignende navn, kan vi forstå, men det er uheldig. I tillegg har jeg helt nylig blitt kjent med en katolsk gruppering med ganske sære synspunkter.
For meg personlig har det vakt en blanding av tristhet og bestyrtelse å se hva som dukker opp som spin-off i skyggen av verdens største kirkesamfunn. Det første eksempelet er NRK sin håndtering av Den nordisk-katolske kirke i går, 8. april.
Selv omtalte jeg Den nordisk-katolske kirke i et kritisk innlegg den 6. oktober i fjor. Jeg har senere latt meg overbevise om at dette marginale kirkesamfunnet nyter berettiget anerkjennelse innen Den katolske kirke. Likevel er dette en avart, en slags lett blanding av både østlig og vestlig katolisisme med luthersk lære på toppen.
I Kveldsnytt i går ble det vist et innslag der ansatte i Den nordisk-katolske kirke ble introdusert som "katolske prester". I hele innslaget, som kan ses her, ble det ikke med ett ord presisert at reportasjen ikke foregikk i en tradisjonell, katolsk kirke.
Det er helt klart Kveldsnytt-redaksjonen som har forsømt seg her. Dette var en unøyaktighet, et eksempel på journalistisk uetterrettelighet som skapte inntrykket av at alle prester som kaller seg katolske, tilhører Den katolske kirke. Dette var uheldig, ikke minst når vi i Kveldsnytt-innslaget ser den intervjuede presten gjøre korstegnet på ortodokst vis (fra høyre mot venstre).
Pepsi er ikke cola, hevdet Coca-Cola-konsernet - og vant.
- - -
Et innlegg jeg skrev for noen dager siden, fikk i går en kommentar med link til en annen blogg. Da jeg besøkte denne bloggen, støtte jeg for første gang på begrepet sedevacantisme. Denne betegnelsen brukes av og om katolikker (??) som ikke anerkjenner beslutningene fra Det Annet Vatikankonsil og som derfor mener at Den hellige stol (lat. sedes) har stått ledig (lat. vacuus) siden VatikanII ble innledet.
Med andre ord: Sedevacantistene anerkjenner verken pavene eller Den katolske kirke fra tiden etter 1962. Et svensk nettsted presenterer dette synspunktet (adoremus.se).
Mange drevne katolikker har sikkert hørt om slike avarter av katolsk syn tidligere, men for meg var dette helt nytt fram til i morges. I lengden blir det litt vel mye å forholde seg til på én gang når Kirken i nyhetsbildet representerer mer enn nok av nytt stoff.
Hadde det vært for 2 år siden at jeg var blitt gjort kjent med slike grupperinger som her er nevnt, og som jeg i overskriften har betegnet med de lingvistiske nyskapingene katolikkoide og katolisister, ville jeg ha snudd ryggen til og snøftet: "Fy faen, så mye rart!"
Nå derimot, nøyer jeg meg med å konstatere at jeg er inderlig fornøyd med å være mainstream katolikk og ellers være rungende uinteressert i alle avarter som måtte dukke opp.