I innlegget "Requiem" den 28. juli skrev jeg om en begravelse i den lokale, katolske kirken der jeg var til stede. Les gjerne innlegget og få et inntrykk av mine tanker og opplevelser mens jeg utførte alle tilsvar og bevegelser i liturgien som jeg etterhvert er blitt så godt kjent med, mens en hel del av de bakerste benkeradene i kirken var fylt av kolleger og bekjente som ikke på noen måte var fortrolige med den katolske messens aktive feiring.
I formiddag fikk jeg full uttelling for de forutanelser jeg ga uttrykk for her på bloggen for en drøy måned siden. I en pause under et internt kurs her i kommunen i dag slo jeg av en prat med en kollega fra en annen virksomhet. I løpet av samtalen tok han i all enkelhet opp saken: "Jeg hørte rykter om at du er blitt katolikk...?" Han konstaterte at han hadde hørt noe, og han gjorde det på en høflig og forsiktig, spørrende måte.
Uten omgåelse bekreftet jeg ryktet han hadde hørt. Vi pratet om saken, om den lange vurderingen i valgprosessen før avgjørelsen ble tatt, om opplæringen som ikke på noe måte er avsluttet, og om den uunngåelige "konfirmasjonen" når konverteringen fullbyrdes neste høst. Samtalen var god, og det var fullstendig ukomplisert for meg å besvare kollegaens spørsmål og å la ham forstå at dette er et gjennomtenkt og dypt seriøst valg hos meg selv.
Under samtalens gang viste det seg at det han omtalte som "rykte" egentlig var en kort beretning fra en av medarbeiderne ved hans egen virksomhet, en som ganske riktig hadde vært til stede ved den omtalte requiem-messen i slutten av juli. Fordi det var kloke og kunnskapsrike menn som hadde snakket om saken, hadde de ut fra min deltakelse i liturgien forstått at jeg er blitt katolikk. Jeg fant det faktisk hyggelig å høre at de så lett hadde trukket den konklusjonen. Det betyr at jeg deltok i messen på en troverdig måte.
Så nå er det bare å innstille seg på min nye identitet i lokalsamfunnet: Han som er blitt katolikk. Det høres ut som en hedersbetegnelse, spør du meg!
mandag 31. august 2009
søndag 30. august 2009
Selvbildet utfordres
Blant bloggene jeg er innom og kikker på daglig, er det 3 andre som skrives av personer i en situasjon som ligner min egen. Både på disse 3 bloggene og den jeg skriver her, er det en hel del felles trekk når det gjelder fokus på innhold og fokus på menneskelige reaksjoner. Selv om alle de fire bloggene skrives anonymt, finnes det indikasjoner på at alle bloggskriverne er menn i moden alder; jeg tar sjansen og omtaler oss alle som "han".
Videre har de fire bloggene det felles trekk at de omhandler bloggerens egen, religiøse utvikling i nær fortid eller også i nåtid. Jeg for min del skriver jo om min vei fra å være frafallen, rent ut sagt ukristelig protestant til å bli troende katolikk, og denne prosessen foregår her og nå, mens jeg skriver. Også et par av de andre bloggene beskriver en pågående tankeprosess. Tre av bloggerne - meg selv medregnet - har definitivt kommet fram til Den katolske kirke som svar på funderingene, mens den fjerde ennå er åpen for flere muligheter innen floraen av valgbare kirkesamfunn.
De fire bloggene jeg sikter til, er, i tillegg til min egen, disse tre:
Sanctus, som skrives av personen rootsman; INRI - 365, som skrives av Credo; og En pilegrims vandring, som skrives av Vandreren.
I tillegg kommer jeg til å henvise til en femte blogg, nemlig Katolsk i hodet, som skrives av Tehme Melck. Denne bloggen var min viktigste inspirasjon i de første ukene jeg selv skrev blogg. Tehme Melck forteller at han konverterte for mange år siden, men likevel er, som vi skal se, noen av hans beretninger svært relevante for temaet i det innlegget jeg nå skriver.
Det mest slående og interessante fellestrekket er imidlertid at alle fem gir uttrykk for sterke, følelsesmessige opplevelser i møte med kirkehistorien eller det guddommelige. Det er kortfattet, men sterk lesning vi møter når bloggerne trår til og forteller om nærmest kroppslige opplevelser hinsides vanlig, maskulin kontroll når sannheten om ens funderinger og kirkelige tilnærmelser går opp for en. Man gripes av ett eller annet som utløses av enten lettelse og forundring over å ha funnet hva man søkte uten på noe tidligere tidspunkt å ha visst hva det var. Eller man hensettes i ærefrykt over å erkjenne at den prosessen man er i gang med, er irreversibel og vil uvergerlig føre til endringer i ens identitet.
Selv beskrev jeg en slik sterk opplevelse etter kveldsmessen 6. mai i år. Vandreren uttrykker på sin side "skrekkblandet fryd" over å erkjenne at han har startet på en vandring innover i den kristne religion. Tehme Melck forteller om "en svimlende tanke" når han beskriver sitt første og skjellsettende møte med Den katolske kirke i innlegget Tegn. De to siste bloggerne jeg refererer til her, forteller om sterke følelsesreaksjoner i sine beskrivelser av seg selv på bloggenes forside.
Spørsmålet er: Hvorfor blir det så sterkt? Hva er det som får voksne karer på hvert sitt sted i landet og med helt ulikt utgangspunkt til å reagere med tårer eller skjelving overfor en religiøs erkjennelse? Er det frykt eller glede over en forestående endring, eller er det avmakten ansikt til ansikt med det guddommelige og himmelske?
Jeg vil understreke at jeg stiller slike generelle spørsmål i egenskap av å være én av flere som framstår etter en slik opplevelse. Spørsmålene er ment å være generelle, uten å ville fravriste den enkelte blogger flere hemmeligheter enn de selv har uttrykt skriftlig på disse nettsidene. Vi er simpelthen fem eksempler på et fenomen, og det både forundrer og fascinerer meg hvor sammenfallende de beskrevne reaksjonsmønstrene er. Beskrivelsen hos Tehme Melck kommer i en særstilling ettersom han faktisk opplevde en visjon inne i kirken.
Det viser oss alle at det å befatte seg med religiøse funderinger i voksen alder er slett ingen spøk. Dette er en nødvendighet pålagt av noe som er større enn oss selv, og vi vet ved inngangen til våre funderinger at vi vil finne svar og konklusjoner som vi ikke vil være i stand til å avvise.
I mange av innleggene på denne bloggen har jeg forsøkt å ufarliggjøre og bagatellisere den identiteten jeg etterhvert framstår med som katolikk. Dette er ingen big deal, har jeg skrevet, for om jeg tilhører det ene eller det andre kirkesamfunnet, om jeg stemmer det ene eller det andre partiet og om jeg kjører rød eller blå bil er ingenting som andre har noe med.
I vårt demokratiske samfunn er dette en helt korrekt observasjon, så reaksjonene over å stå overfor noe svært og uunngåelig handler ikke om forholdet til menneskene rundt meg. Dette er ikke årsaken til at jeg iblant gripes av slike reaksjoner som innlegget fra 6. mai beskriver.
Derimot kan det være frykten over å innse at det er mitt eget bilde av meg selv som er i endring. Ja, bildet av den personen jeg var for mindre enn et år siden, ligger allerede i småbiter foran meg, og jeg vet ikke hvordan bildet av den nye Inventus vil se ut når det har funnet sin form.
I en slik situasjon er det ikke rart at det er skrekkblandet fryd inne i bildet. Jeg kan bare støtte meg til de andre bloggernes beskrivelser og konstatere at jeg verken er den første eller den siste til å erkjenne den overlegne styrken hos noe som er uendelig mye større enn meg selv. I dyp respekt for de fire nevnte bloggernes åpenhjertige betroelser på Internett takker jeg for at jeg får bruke deres ord på denne måten, til støtte for min egen undring over livet, Kirken og himmelen.
torsdag 27. august 2009
Liturgidebatt
Et par gode, katolske, svenske blogger som jeg følger, har de siste dagene viet oppmerksomhet overfor motstridende meldinger fra Vatikanet. Etter å ha gransket kildene for meldingene litt, tror jeg saken forholder seg slik:
Et nettsted som kalles New Liturgical Movement, forteller at den italienske avisen Il Giornale har hevdet at Pave Benedict XVI har godkjent nye retningslinjer for messens liturgi i Den katolske kirke. Det skal dreie seg om at større deler av messen skal foregå på latin, at pateren i større grad skal være vendt mot øst, altså med ryggen mot menigheten, især under ritualet for eukaristien, og at kommunion utdeles på tungen, ikke i hånden. Flere detaljer blir nevnt i artikkelen, som kan leses på engelsk her. Artikkelen i Il Giornale skal ha blitt publisert 22. august, altså for bare noen dager siden.
Bare 3 dager senere refererte pressekontoret for Stockholms Katolska Stift at Vatikanet har avvist spekulasjonene i Il Giornale. Det foreligger ingen planer om å endre de eksisterende messebøkene, heter det i pressemeldingen fra Vatikanet.
Her dreier det seg altså om et journalistisk rykte som blir avvist som større eller mindre grad av sludder. Naturligvis finnes det noen et sted der ute som vet hvordan ryktet har oppstått, og som vet hvorvidt man virkelig bør være forberedt på endringer fra høyeste hold eller ikke.
I en av de svenske bloggene jeg nevnte, Störstorden, mottas oppslaget i Il Giornale som gode nyheter. Bloggeren er kjent med Pave Benedicts syn på messens form og vet også at Paven foretrekker en langsom prosess framfor radikale dekreter når endringer skal iverksettes.
I en annen blogg, Oroa dig inte - Gud finns nog, er det Vatikanets dementi som vektlegges, for på den bloggen hersker skepsis mot en utvikling tilbake mot messens form slik den var før Det annet Vatikankonsil vedtok den nåværende liturgien.
Selv har jeg, som man vil forstå, hatt riktig stor glede og mye moro av å granske hvem som har sagt hva i denne saken. Linkene på de ulike nettstedene har ført meg på kryss og tvers i Europa virtuelt sett, og jeg har lest synspunkter, støtteerklæringer og motreaksjoner slik man alltid ser når endringer blir varslet - enten varslene er seriøse eller ikke.
Jeg har med andre ord hatt et par lærerike dager med lesing av artikler som er eller som ikke er basert på pålitelige kilder. Innholdet i artiklene derimot, har liksom ikke grepet meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner at jeg er for fersk, og det er for langt fram til jeg selv kan feire messe som fullverdig katolikk. Om den foregår delvis på latin eller ikke, og om presten snur seg hit eller dit, er ikke viktig for meg - i hvert fall ikke ennå. Dette betyr at endringene som Il Giornale påstår er underveis, dreier seg om detaljer, småting som oppfattes som betydningsfulle hos kjennerne, ekspertene og de erfarne. Jeg er ikke der i dag og vil kanskje aldri komme dit. Foreløpig er jeg opptatt av Kirken som tilholdssted, som en trygg havn med liturgiske innslag som allerede i dag framstår som storslåtte og talende i all sin uttrykksfullhet - selve Grunnsakramentet. Hvis noen vil gjøre den liturgiske regien strammere for å hindre utgliding eller tilfeldige tilpasninger, spiller det liten rolle for meg.
Det føles som å lære et nytt språk. I en lang fase under språkinnlæringen er man først og fremst opptatt av å lære tilstrekkelig med begreper og å beherske grammatiske regler og unntak. Å høre forskjell på dialekter hos dem som har språket som morsmål, eller å forstå idiomatiske uttrykk og klisjeer ligger mye lenger fram i læringsprosessen. Jeg kjenner min plass i Den katolske kirke der jeg befinner meg pr. i dag, og det er ikke en plass hvor jeg gir meg i kast med å diskutere detaljer i messens liturgi.
Jeg har mer enn nok med å uttrykke min ydmyke takknemlighet hver eneste gang jeg får lov til å feire messe i benkeradene, der et snev av syndsforlatelse og velsignelse forhåpentligvis når fram også til meg. Den er uavhengig av hvilket språk den framføres på. Latin er helt OK, og det er norsk også.
Et nettsted som kalles New Liturgical Movement, forteller at den italienske avisen Il Giornale har hevdet at Pave Benedict XVI har godkjent nye retningslinjer for messens liturgi i Den katolske kirke. Det skal dreie seg om at større deler av messen skal foregå på latin, at pateren i større grad skal være vendt mot øst, altså med ryggen mot menigheten, især under ritualet for eukaristien, og at kommunion utdeles på tungen, ikke i hånden. Flere detaljer blir nevnt i artikkelen, som kan leses på engelsk her. Artikkelen i Il Giornale skal ha blitt publisert 22. august, altså for bare noen dager siden.
Bare 3 dager senere refererte pressekontoret for Stockholms Katolska Stift at Vatikanet har avvist spekulasjonene i Il Giornale. Det foreligger ingen planer om å endre de eksisterende messebøkene, heter det i pressemeldingen fra Vatikanet.
Her dreier det seg altså om et journalistisk rykte som blir avvist som større eller mindre grad av sludder. Naturligvis finnes det noen et sted der ute som vet hvordan ryktet har oppstått, og som vet hvorvidt man virkelig bør være forberedt på endringer fra høyeste hold eller ikke.
I en av de svenske bloggene jeg nevnte, Störstorden, mottas oppslaget i Il Giornale som gode nyheter. Bloggeren er kjent med Pave Benedicts syn på messens form og vet også at Paven foretrekker en langsom prosess framfor radikale dekreter når endringer skal iverksettes.
I en annen blogg, Oroa dig inte - Gud finns nog, er det Vatikanets dementi som vektlegges, for på den bloggen hersker skepsis mot en utvikling tilbake mot messens form slik den var før Det annet Vatikankonsil vedtok den nåværende liturgien.
Selv har jeg, som man vil forstå, hatt riktig stor glede og mye moro av å granske hvem som har sagt hva i denne saken. Linkene på de ulike nettstedene har ført meg på kryss og tvers i Europa virtuelt sett, og jeg har lest synspunkter, støtteerklæringer og motreaksjoner slik man alltid ser når endringer blir varslet - enten varslene er seriøse eller ikke.
Jeg har med andre ord hatt et par lærerike dager med lesing av artikler som er eller som ikke er basert på pålitelige kilder. Innholdet i artiklene derimot, har liksom ikke grepet meg i nevneverdig grad. Jeg kjenner at jeg er for fersk, og det er for langt fram til jeg selv kan feire messe som fullverdig katolikk. Om den foregår delvis på latin eller ikke, og om presten snur seg hit eller dit, er ikke viktig for meg - i hvert fall ikke ennå. Dette betyr at endringene som Il Giornale påstår er underveis, dreier seg om detaljer, småting som oppfattes som betydningsfulle hos kjennerne, ekspertene og de erfarne. Jeg er ikke der i dag og vil kanskje aldri komme dit. Foreløpig er jeg opptatt av Kirken som tilholdssted, som en trygg havn med liturgiske innslag som allerede i dag framstår som storslåtte og talende i all sin uttrykksfullhet - selve Grunnsakramentet. Hvis noen vil gjøre den liturgiske regien strammere for å hindre utgliding eller tilfeldige tilpasninger, spiller det liten rolle for meg.
Det føles som å lære et nytt språk. I en lang fase under språkinnlæringen er man først og fremst opptatt av å lære tilstrekkelig med begreper og å beherske grammatiske regler og unntak. Å høre forskjell på dialekter hos dem som har språket som morsmål, eller å forstå idiomatiske uttrykk og klisjeer ligger mye lenger fram i læringsprosessen. Jeg kjenner min plass i Den katolske kirke der jeg befinner meg pr. i dag, og det er ikke en plass hvor jeg gir meg i kast med å diskutere detaljer i messens liturgi.
Jeg har mer enn nok med å uttrykke min ydmyke takknemlighet hver eneste gang jeg får lov til å feire messe i benkeradene, der et snev av syndsforlatelse og velsignelse forhåpentligvis når fram også til meg. Den er uavhengig av hvilket språk den framføres på. Latin er helt OK, og det er norsk også.
tirsdag 25. august 2009
101010
Den sommeren som nå er over, har vært innholdsrik og fylt av opplevelser med Den katolske kirke både i Norge og utlandet. Jeg har hatt opplevelser i kirker og på kirkelige steder, og jeg har framfor alt hatt en drøss med tanker, ideer og erkjennelser på det indre plan. Alt som har vært viktig, har jeg skrevet om på denne bloggen. Sommeren har ganske sikkert gjort meg til en litt annen person enn før, litt mer orientert mot det metafysiske. Jeg har lært å sette pris på uforklarlige hendelser og tilsynelatende tilfeldigheter som mulige tegn på "styrelse", som min dypt kristelige mor pleide å kalle det. "Gudfeldigheter" er betegnelsen som jeg har fått av IHa, en av bloggens lojale kommentatorer. Allerede 25. mars i år skrev jeg et innlegg om å sette sin lit til beskyttelse fra helgenene. Jeg uttalte at "det skader ikke" å stole på helgener. I løpet av sommeren har jeg sett at livet blir uendelig mye rikere når man tar helgener og Gudfeldigheter på alvor i hverdagen som eventualiteter og mulige forklaringer på merkelige og oppsiktsvekkende erfaringer.
Som ved et merkelig sammenfall av nettopp slike kalendariske Gudfeldigheter kan jeg i dag, 25. august, med bakgrunn i det nevnte innlegget fra 25. mars, henvise til innlegget jeg skrev 25. juli. Der står følgende å lese midt beretningen om at jeg dagen før var ute og malte hytta:
"Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra. Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen?
Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere! Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet."
Pateren er nå informert. Jeg skrev et brev til ham i forrige uke; dette ble omtalt i et eget innlegg. Sist søndag var jeg én av svært mange som ville veksle noen ord med ham etter messen. Da han så meg i rekken av folk, ba han faktisk noen av dem vente litt og gikk bort til meg. Han lovet å komme tilbake med invitasjon til en samtale om et par ukers tid, men han kunne allerede si at datoen jeg hadde fått (eller funnet eller sett eller foreslått - velg selv, men jeg velger "fått"!), var helt i skjønneste orden for å ha konversjonens liturgi i søndagsmessen.
Den ultrakorte samtalen med pateren gjorde det dermed mulig for meg å proklamere datoen 10.10.10 som tidspunkt for min konvertering til Den katolske kirke. Det er den søndagen vi kommer til å avslutte høstferien 2010 i norske skoler, og 10. oktober 2010 skal bli dagen jeg i over 13 måneder skal sikte min videre opplæring og bearbeiding fram mot.
Noen vil sikkert finne det påfallende at jeg så gjerne venter så lenge; jeg har jo allerede i lang tid drevet en iherdig og planmessig prosess for å bli klar for full opptakelse i Kirken. Vel, dette er personlig; jeg vet selv hvor lang veien føles, og de 13 månedene er ikke stort mer enn det jeg behøver.
Dette vil ikke bli noe stort tema i den nærmeste tiden. Derimot vil jeg i ro og mak ta imot det som jeg kommer over og som blir tilført meg av Den Allmektige Gud. Datoen er satt som en farget knappenål på et kart. Dit skal jeg, og dette er tiden jeg har til rådighet for å modnes tilstrekkelig som pre-konvertert katolikk. Jeg ser allerede fram til dagen, selv om ritualet hvor jeg må være aktiv, iblant gir meg kalde føtter. Det er som om jeg følger en strøm av begivenheter jeg ikke på noen måte kan forutse, og det er bare behagelig å la seg føre videre av denne strømmen. Livet blir bare større og større; det har fått en dimensjon jeg ikke ante fantes.
Som ved et merkelig sammenfall av nettopp slike kalendariske Gudfeldigheter kan jeg i dag, 25. august, med bakgrunn i det nevnte innlegget fra 25. mars, henvise til innlegget jeg skrev 25. juli. Der står følgende å lese midt beretningen om at jeg dagen før var ute og malte hytta:
"Mens tankene vekslet mellom Mattias og grammatikken, steg et tall til overflaten i min bevissthet. Det føltes som om jeg leste tallet høyt for meg selv, men jeg har ingen idé om hvor det kom fra. Jeg skjønte snart at tallet kunne leses som en dato, og de to siste sifrene var 10. Kunne dette være en brukbar dato å sette som tidspunkt for min komplette konversjon til katolisismen?
Forutsetningen måtte i så fall være at datoen angir en søndag, da det er ordinær messe i den lokale kirken slik at konversjonen og min katolske ferming kan finne sted i henhold til skikk og bruk. Dette fikk jeg sjekke senere! Da malejobben var gjort og jeg var kommet meg hjem fra hytta i går kveld, var jeg ikke sen om å sjekke kalenderen for 2010 på klokka.no. Trenger jeg å si det? Selvsagt var tallet jeg hadde fått opp i bevisstheten, datoen for en av søndagene neste år!
Ingen tvil. Dette bør være målet heretter. Jeg har nå funnet en fadder til min katolske konfirmasjon; jeg har funnet en helgen å støtte meg til, og nå har jeg også fått en dato! Jeg holder datoen for meg selv inntil videre; den første jeg vil snakke med om den, er naturligvis pateren i min katolske menighet."
Pateren er nå informert. Jeg skrev et brev til ham i forrige uke; dette ble omtalt i et eget innlegg. Sist søndag var jeg én av svært mange som ville veksle noen ord med ham etter messen. Da han så meg i rekken av folk, ba han faktisk noen av dem vente litt og gikk bort til meg. Han lovet å komme tilbake med invitasjon til en samtale om et par ukers tid, men han kunne allerede si at datoen jeg hadde fått (eller funnet eller sett eller foreslått - velg selv, men jeg velger "fått"!), var helt i skjønneste orden for å ha konversjonens liturgi i søndagsmessen.
Den ultrakorte samtalen med pateren gjorde det dermed mulig for meg å proklamere datoen 10.10.10 som tidspunkt for min konvertering til Den katolske kirke. Det er den søndagen vi kommer til å avslutte høstferien 2010 i norske skoler, og 10. oktober 2010 skal bli dagen jeg i over 13 måneder skal sikte min videre opplæring og bearbeiding fram mot.
Noen vil sikkert finne det påfallende at jeg så gjerne venter så lenge; jeg har jo allerede i lang tid drevet en iherdig og planmessig prosess for å bli klar for full opptakelse i Kirken. Vel, dette er personlig; jeg vet selv hvor lang veien føles, og de 13 månedene er ikke stort mer enn det jeg behøver.
Dette vil ikke bli noe stort tema i den nærmeste tiden. Derimot vil jeg i ro og mak ta imot det som jeg kommer over og som blir tilført meg av Den Allmektige Gud. Datoen er satt som en farget knappenål på et kart. Dit skal jeg, og dette er tiden jeg har til rådighet for å modnes tilstrekkelig som pre-konvertert katolikk. Jeg ser allerede fram til dagen, selv om ritualet hvor jeg må være aktiv, iblant gir meg kalde føtter. Det er som om jeg følger en strøm av begivenheter jeg ikke på noen måte kan forutse, og det er bare behagelig å la seg føre videre av denne strømmen. Livet blir bare større og større; det har fått en dimensjon jeg ikke ante fantes.
mandag 24. august 2009
Cohiba
En svak, svak eim av sigar henger ennå i lufta i noen av rommene her i huset. Duften vekker gode minner fra sist lørdag. Jeg satte meg til å skrive dagens blogginnlegg ganske seint den kvelden. Det var nesten midnatt før jeg anså det for fullført og lastet opp teksten om nedfallsfrukten fra min lange vandring.Når dette var gjort, hadde jeg nærmest fullført den åpne delen av en omfattende syndsbekjennelse. Jeg var lettet og syntes at hele huset - jeg selv inkludert - fortjente noe godt. En sigar ble hentet fram fra skrinet vi kjøpte med oss fra Cuba i fjor. Skrinet er slett ikke fullt lenger, men det er korrekt oppbevart, og de ennå gjenværende, fullkomne Cohiba Esplendidos-sigarene er fremdeles feite og gode.
Jeg kuttet av toppen og fyrte opp. Jeg tok lange, sjeldne drag, og røyken med den karakteristiske duften fløt dovent rundt i rommet, søkte seg ut av den åpne terrassedøren eller steg opp trappene til etasjen over. Det er her jeg fremdeles kan lukte gledene og inderligheten fra sist lørdag natt.
I løpet av de fire dagene som ble avsluttet med lørdagen, hadde jeg brukt mye tid ved en av husets PCer for å blogge. Det ble med andre ord litt lite selskap for fruen i deler av kveldene, men hun respekterer mitt uttrykksbehov. Da siste punktum var satt i minuttene før lørdag tippet over i søndag, var det tid for å demonstrere at en hel liten prosess var gjennomført.
Å tenne en Cohiba betyr uten unntak at man akter å røyke i minst en time. Jeg tror det ble satt pris på hos fruen at jeg så tydelig viste at nå skulle jeg (vi?!) slappe av utover natta. Vi la inn DVDen med Wim Wenders' film "Buena Vista Social Club" og gjenopplevde den allestedsnærværende musikken i de smale gatene med bilvrak og fasader uten ethvert vedlikehold. Ry Cooder på motorsykkel langs Malecón-promenaden mens døsige, karibiske bølger slår over murkanten. Drømmen om landet på den andre siden av havet. 92 år gamle Compay Segundo synger: "De Alto Cedro voy para Marcané. Llego al Cuento voy para Mayarí."
Lørdag 22. august var et aldri så lite vendepunkt. Jeg hadde da skrevet av meg et oppgjør som hadde beslaglagt mine tanker i lang tid. Bloggskrivingen var etterhvert blitt så selvsentrert at jeg ikke engang fant tid til å kommentere de to vakre merkedagene som fant sted innen Kirken i de to siste ukene. Jomfru Marias opptakelse i himmelen ble markert lørdag 15. august, og Jomfru Marias dronningverdighet ble feiret nettopp sist lørdag, 22. august. Jeg hadde ikke evne til å trenge ned i noen av de to merkedagene, enda jeg som ex-protestant er mer opptatt av å lære om mariologien innen Kirken enn om noe annet. Oppgjøret med de mørke sidene av min lange vandring måtte først ryddes av veien.
Seint lørdag kveld var det gjort, og min Cohiba Esplendido markerte fullendelsen av denne retrospektive fasen. Jeg kom i tanker om paterens incensering av alteret ved spesielle messer, og jeg lurte litt på om det kunne være kjettersk å trekke slike paralleller, der den cubanske duften bredte seg velbehagelig rundt i huset.
I dag, nesten to døgn seinere, er det nettopp velbehaget jeg blir minnet om når jeg ennå kjenner restene etter den timelange sigarnytelsen. Velbehaget over å ha fått de bedrøveligste sidene ved min fortid satt i system, synden bekjent og kanskje allerede tilgitt.
"La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden." (Sal. 141,2)
Mens det ennå er rester av duft igjen i huset, kan jeg billedlig talt sette meg bedre til rette og glede meg til å skrive neste innlegg.
Det vil ha et tall i tittelfeltet.
søndag 23. august 2009
Kirkens mening
"Uten syndens drama kan vi ikke forstå Kirkens mening."
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.
Slik innledes et av kapitlene i boka "Å leve med Kirken" av Christoph Schönborn. Setningen kom beleilig til meg; jeg leste den for første gang i formiddag.
I fire innlegg i de fire foregående dagene har jeg hatt et oppgjør med resultatet av min lange vandring, og det er først og fremst de negative følgene av vandringen jeg har fokusert på. Innleggene tok for seg de syndene som i størst grad gir meg bekymring og som kan ha fått langvarige følger for andre enn meg selv.
Kanskje overdriver jeg spekulasjonene, og kanskje har jeg vært for lite opptatt av nåden. Det var i hvert fall nødvendig for min egen del, helt subjektivt, å samle opp bekymringene og fortvilelsen, sette det hele på trykk og anse skriveaktiviteten som en fire dager lang syndsbekjennelse.
Nå er sakene plassert, og jeg kan unne meg gleden over at de 20 årene på vandring er over. Jeg har funnet Kirken og har dermed funnet hjem. En merkelig dragning etter å oppleve Den katolske kirke kom over meg i fjor høst etter å ha ligget der som en positiv nysgjerrighet i flere år. Som jeg fortalte om i et av de aller første innleggene på denne bloggen, ble dragningen til slutt så sterk at jeg bare måtte trosse usikkerheten og nervøsiteten, stivet meg opp med Jägermeister og kom meg av gårde på messe for første gang. Opplevelsen ble til noe jeg ville gjøre igjen og igjen, dog uten Jägermesteren!
Noen måneder senere kunne jeg konstatere at jeg hadde gjenfunnet troen. Den lå som en bortgjemt, nedstøvet nyttegjenstand i en kjellerbod i mitt liv. Jeg kan ikke dermed si at jeg bevisst og uten snev av tvil kan følge absolutt alle teorier og dogmer i Den katolske kirke, men jeg erkjenner at jeg har et ønske om å tro alt som trengs. Viljen til å tro er en forutsetning for troen. Da jeg plukket opp de gamle, medtatte restene av min barnetro i glede og nytelse over en briljant gitarkonsert, ble jeg klar over at jeg hadde denne viljen, dette ønsket om at troen i Den katolske kirkes rammer skulle være grunnlaget for mitt liv. Jeg fikk se at jeg som syndig menneske kan få være med på å oppfylle meningen med Kirken.
Slik endte min lange vandring. Dette innlegget markerer slutten på en intens uke der jeg har spadd opp de verste konsekvensene av vandringen. De som har orket å lese alle innleggene, har kanskje funnet det både pinlig og patetisk, dette til tross for at jeg har strevd for å tviholde på min anonymitet og å generalisere en del faktiske hendelser. Innlegget fra sist fredag f.eks., ble skrevet om og lastet opp på nytt 3 ganger.... Det var nødvendig for min egen del å dra opp disse sakene som stadig volder kvaler hos meg. Nå kan jeg i ettertid vende tilbake til det jeg skrev i tiden 19-22. august 2009 for å se hvordan jeg definerte og plasserte skyggesidene fra min lange vandring. Det ble slik han sa, direktøren ved bedriften hvor jeg jobbet på 1990-tallet, da han skulle gi meg et råd i arbeidet med personalsaker:
"Jo mere du graver, jo mere dritt finner du."
Med dette mente han at det gjelder å stoppe gravingen i tide. Jeg stopper gravingen i min egen fortid her; nå skal vi se framover!
- - -
For noen uker siden, det var den 12. juli, skrev jeg et innlegg om den forestående pilegrimsvandringen som OKB arrangerer førstkommende lørdag, 29. august. Optimistisk skrev jeg at dette aktet jeg å være med på.
I et innlegg noe senere, den 23. juli, skrev jeg på en langt mer uhøytidelig og nesten lettsindig måte at det slett ikke var så sikkert at jeg kom til å være blant pilegrimene gjennom Indre Østfold denne augustlørdagen. Jeg har nå snakket litt med folk i menigheten, og det ser mer og mer ut til at arrangementet er et sær-polsk fenomen. Valfarten er åpen for alle og enhver, og det finnes naturligvis ikke et eneste menneske som vil si at dette er en polsk greie. Jeg har imidlertid fått et klart inntrykk av at dette først og fremst er en nasjonal tradisjon som samler polakker og noen få andre.
Jeg har tatt en beslutning i dag, etter messen: Jeg deltar ikke i årets valfart. Dette får de polske innvandrerne ha for seg selv - i hvert fall uten meg. Riktignok lengter jeg inderlig etter å være sammen med en større samling katolikker på uformelt vis, men lørdagens valfart er neppe rette evenement for den typen kontakt som jeg trenger.
Når dette er sagt, vil jeg naturligvis fortsatt anbefale pilegrimsvandringen for alle andre interesserte, men jeg for min del avstår i høflighet og respekt for alle rituelle komponenter ved valfarten som jeg ennå ikke har lært å forstå og ikke har utviklet noe forhold til.
lørdag 22. august 2009
Den lange vandringens nedfallsfrukt
Til den som besøker denne bloggen: For å få best mulig bakgrunn for nedenstående innlegg og for å yte bloggeren rettferdighet bør de tre foregående innleggene være lest før det nedenstående. De tre innleggene har tittelen "Den lange vandringen", "Vandring blant humanister" og "Ulike miljøer, ulike verdier".
- - -
Vi er definitivt inne i en syndsbekjennelsens fase på denne bloggen. Det ble også varslet for noen dager siden at den nærmeste perioden ville bli mørk. Med de tre foregående innleggene og dette her vil og må jeg ta et oppgjør med resultatene etter de hyppig omtalte 20 årene da jeg streifet omkring helt uten Gud, min "lange vandring". Jeg ville ikke vært de 20 årene foruten, men jeg har måttet innse at noe av det jeg foretok meg og noe av den personen jeg ble i løpet av denne vandringen, er det en seig og uoverkommelig prosess å kvitte seg med.
I de to foregående innleggene omtalte jeg oppgaver jeg har utført i det offentlige rom og atferdsformer som jeg har latt bli en del av meg i jobbsammenheng. Det er ikke vanskelig for meg selv å ta avstand fra de handlingene jeg beskrev i de to innleggene, men det som gjør saken så plagsom, er at et større eller mindre antall andre personer har vært vitne til hva jeg drevet med og vil uvegerlig forbinde meg kanskje for all framtid med noe som jeg ikke lenger ønsker å stå for.
Dette er et punkt til bekymring for alle mennesker som foretar en omfattende endring i sitt sett av kvaliteter og verdier. EU-motstandere som blir EU-tilhengere, sosialister som blir høyrefolk, kriminelle som skaffer seg et lovlydig liv, og la oss også ta med protestanter som blir katolikker: Alle disse vil kunne få sin troverdighet trukket i tvil både av sine tidligere meningsfeller og av de nye. Noe vil bli hengende ved en person livet ut, og bare langvarig aktivitet innenfor den nye konteksten vil vise at endringen var holdbar, reflektert og pålitelig.
For min del dreier bekymringen seg også om sjansen for å ha villedet unge mennesker i mitt engasjement for "borgerlig konfirmasjon" for en del år tilbake. Det er virkelig ingen ende på omfanget av de synder jeg begikk i min brokete og innholdsrike fortid. En hel del kan jeg være stolt av, men det er ikke bragdene jeg er opptatt av i disse dager. Det er derimot det skammelige og nedrige som jeg vil bekjenne for Den Allmektige Gud og dere alle.
La meg derfor også ta med en siste og riktig vond bekymring over en av forsømmelsene fra min gudløse vandring i de 20 årene fra 1989. Den handler om min innsats i oppdragelsen av våre to barn.
Heldigvis ble begge sønnene født inn i mitt liv på et så tidlig tidspunkt at jeg ennå var en troende. Protestant og venstrevridd riktignok, men avgjort kristen. De fikk derfor en god, kristelig innføring i vanlig barnetro med bordbønn, aftenbønn, søndagsskole og historier fra Barnas Bibel. Alt dette ble fulgt opp av hensyn til kontinuiteten hos barna selv etter at jeg for min del sluttet å tro. Fruen var fantastisk i så måte.
Når de to guttene ble litt eldre og kom i ungdomsskolealder, begynte de for alvor å skjønne at gudstro ikke lenger hadde noen høy stjerne hos fatter'n. Selv om de valgte kirkelig og ikke "borgerlig" konfirmasjon, ble tenårene og steget inn i 20-årene preget av alt annet enn religiøsitet og kirkegang i den livsstilen som preget familien på den tiden.
Nå er de blitt to unge menn som gir inntrykk av å klare seg godt uten Gud, og de viser respekt uten særlig forståelse for min beslutning om å bli katolikk. Kjernen i min bekymring er åpenbar: Har jeg bidratt til å gi dem en barnetro som stadig lever sitt liv i deres skjulte indre, eller har jeg medvirket til å gi dem en forestilling om at Gud avgikk ved døden på 1990-tallet?
Av alle nedfallsfrukter fra min lange vandring er dette den mest råtne. Tenk om jeg har påført mine barns gudsforhold varige skader! Er det rart at jeg kommer inn i denne perioden med frykt og uro? Det mest verdifulle jeg har produsert, det kjæreste som fins på jord, kan ha tatt skade av min hemningsløse egotrip gjennom to tiår. Nå er det bare én ting som gjelder, og det er å sørge for at to unge menn som har samme etternavn som jeg, får se og oppleve at deres far først i sine velmaktsdager fant den skatten han søkte mens han var 30 og 40 og 50, og at det var i Den katolske kirke han oppdaget den.
Igjen ser vi at varigheten av et nytt inntrykk og en ny identitet er det sentrale. Jeg håper at Gud gir meg og mine kjære tilstrekkelig med framtid til at jeg virkelig får vist at jeg har funnet noe stort og verdifullt etter å ha fulgt en million feilkilder gjennom mine 20 beste år.
- - -
Vi er definitivt inne i en syndsbekjennelsens fase på denne bloggen. Det ble også varslet for noen dager siden at den nærmeste perioden ville bli mørk. Med de tre foregående innleggene og dette her vil og må jeg ta et oppgjør med resultatene etter de hyppig omtalte 20 årene da jeg streifet omkring helt uten Gud, min "lange vandring". Jeg ville ikke vært de 20 årene foruten, men jeg har måttet innse at noe av det jeg foretok meg og noe av den personen jeg ble i løpet av denne vandringen, er det en seig og uoverkommelig prosess å kvitte seg med.
I de to foregående innleggene omtalte jeg oppgaver jeg har utført i det offentlige rom og atferdsformer som jeg har latt bli en del av meg i jobbsammenheng. Det er ikke vanskelig for meg selv å ta avstand fra de handlingene jeg beskrev i de to innleggene, men det som gjør saken så plagsom, er at et større eller mindre antall andre personer har vært vitne til hva jeg drevet med og vil uvegerlig forbinde meg kanskje for all framtid med noe som jeg ikke lenger ønsker å stå for.
Dette er et punkt til bekymring for alle mennesker som foretar en omfattende endring i sitt sett av kvaliteter og verdier. EU-motstandere som blir EU-tilhengere, sosialister som blir høyrefolk, kriminelle som skaffer seg et lovlydig liv, og la oss også ta med protestanter som blir katolikker: Alle disse vil kunne få sin troverdighet trukket i tvil både av sine tidligere meningsfeller og av de nye. Noe vil bli hengende ved en person livet ut, og bare langvarig aktivitet innenfor den nye konteksten vil vise at endringen var holdbar, reflektert og pålitelig.
For min del dreier bekymringen seg også om sjansen for å ha villedet unge mennesker i mitt engasjement for "borgerlig konfirmasjon" for en del år tilbake. Det er virkelig ingen ende på omfanget av de synder jeg begikk i min brokete og innholdsrike fortid. En hel del kan jeg være stolt av, men det er ikke bragdene jeg er opptatt av i disse dager. Det er derimot det skammelige og nedrige som jeg vil bekjenne for Den Allmektige Gud og dere alle.
La meg derfor også ta med en siste og riktig vond bekymring over en av forsømmelsene fra min gudløse vandring i de 20 årene fra 1989. Den handler om min innsats i oppdragelsen av våre to barn.
Heldigvis ble begge sønnene født inn i mitt liv på et så tidlig tidspunkt at jeg ennå var en troende. Protestant og venstrevridd riktignok, men avgjort kristen. De fikk derfor en god, kristelig innføring i vanlig barnetro med bordbønn, aftenbønn, søndagsskole og historier fra Barnas Bibel. Alt dette ble fulgt opp av hensyn til kontinuiteten hos barna selv etter at jeg for min del sluttet å tro. Fruen var fantastisk i så måte.
Når de to guttene ble litt eldre og kom i ungdomsskolealder, begynte de for alvor å skjønne at gudstro ikke lenger hadde noen høy stjerne hos fatter'n. Selv om de valgte kirkelig og ikke "borgerlig" konfirmasjon, ble tenårene og steget inn i 20-årene preget av alt annet enn religiøsitet og kirkegang i den livsstilen som preget familien på den tiden.
Nå er de blitt to unge menn som gir inntrykk av å klare seg godt uten Gud, og de viser respekt uten særlig forståelse for min beslutning om å bli katolikk. Kjernen i min bekymring er åpenbar: Har jeg bidratt til å gi dem en barnetro som stadig lever sitt liv i deres skjulte indre, eller har jeg medvirket til å gi dem en forestilling om at Gud avgikk ved døden på 1990-tallet?
Av alle nedfallsfrukter fra min lange vandring er dette den mest råtne. Tenk om jeg har påført mine barns gudsforhold varige skader! Er det rart at jeg kommer inn i denne perioden med frykt og uro? Det mest verdifulle jeg har produsert, det kjæreste som fins på jord, kan ha tatt skade av min hemningsløse egotrip gjennom to tiår. Nå er det bare én ting som gjelder, og det er å sørge for at to unge menn som har samme etternavn som jeg, får se og oppleve at deres far først i sine velmaktsdager fant den skatten han søkte mens han var 30 og 40 og 50, og at det var i Den katolske kirke han oppdaget den.
Igjen ser vi at varigheten av et nytt inntrykk og en ny identitet er det sentrale. Jeg håper at Gud gir meg og mine kjære tilstrekkelig med framtid til at jeg virkelig får vist at jeg har funnet noe stort og verdifullt etter å ha fulgt en million feilkilder gjennom mine 20 beste år.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
